Hvis livet var et Wendyblad…

Pleier du å si ”Rolig, vennen min”, når hesten skeiner mot grøfta og prøver å kaste deg av? Ifølge Wendybladene er det nettopp det vi hestefolk gjør når hesten går bananas. For ikke å snakke om at vi bestandig ser ut som vi kommer rett fra et modelloppdrag, selv etter åtte timer i stallen.

Wendy og Bianca… Alltid like forbanna rolige! (Bilde hentet fra Wendy.no)

Når en eller annen hest blir skremt eller begynner å bølle, sitter Bianca og Wendy stødig som fjell, og sier ”Rolig, lille venn”, alltid etterfulgt av en rasjonell tanke om hva som skjedde og hvorfor. Som regel forstår Wendy utfra sin sjette sans at hesten har vondt et sted, og blir dagens helt for at hun fant ut hva en veterinær aldri ville funnet ut på egen hånd.

Personlig bruker jeg mindre trivelige gloser når hesten drar av gårde, eller ytrer ønske om at jeg skal av. ”Hva er det du tror du driver med, din #¤%!”# av en #”¤&/”#!!!”, gjerne etterfulgt av et eller flere spark i siden, enda flere hissige utbrudd og trusler som inneholder ord som «hundemat» og «pølse» før jeg hopper av og lover at jeg aldri mer skal ta i dustedyret.

Finn fem feil

Du føler deg fin, men ser bildene etterpå og utbryter sjokkert: “Er det der MEG!?” (Foto: Annette Vestby)

Dersom du har lest mer enn en halv bok fra Pennyklubben, vet du at forfatteren får det til virke som om hver dag er like solfylt og hvert et stevne gir sløyfe. Du oppnår garantert suksess, dersom du har hatt en tung periode, der du enten har kranglet med moren din, hatt en syk hest, eller, værst av alt – du ble satt til å gjøre all jobben i stallen av den slemme jentegjengen. Ikke bare vinner du slik at du får vist at du er best; hesten din, som ingen hadde tro på, fikk endelig vist hvilket potensial den har – samt at han/hun du har hatt et godt øye til i lengre tid, gratulerer deg samtidig som han/hun forteller hvilken vakker hest du har, og hvor flott du var. Høres dette ut som vanlig prosedyre?  Er det bare meg det er noe galt med?

Wendy er vakker, tøff, selvsikker og dyktig, og blir aldri eldre enn 15 år. Det samme gelder hestene hennes. Det samme kan man derimot ikke si om hverken meg eller hesten. Med mine 165 cm ruvende over bakken, og en rumpe på størrelse med en stalldør er det lite som vitner om eleganse der jeg må bruke flytrapp for å komme opp på min altfor store hest.

Jeg gleder meg alltid til stevner og har en fantasti om at jeg både kommer til å se ut som en million, og hesten min kommer til å gå som en. I denne fantasien vinner jeg alltid.

Dessverre ender jeg som regel opp med å måtte holde inne magen (buksa passet da sist!?), unngå å puste de minuttene et program varer, krølle det hele til, fatte feil galopp, ikke kjenne det, være storartet fornøyd med meg selv, helt til jeg ser kritikken, og ikke minst, ser bildene en eller annen har vært så elskverdig å ta. Hvorfor er jeg så rød i ansiktet? Og har jeg virkelig den dobbelthaken!?

Ikke blir det noen sløyfe og ikke er han kjekke menn der heller. Og moren min? Hun er jo også treneren min, så nevnte konflikt løses ikke.

Idyll og solskinn
Og hvorfor er alt så idyllisk hele tiden? En vanlig hverdag i Wendys liv, antar jeg er noe ala dette: Hun står opp en solfylt morgen i juli, kikker ut vinduet fra sitt himmelblå rom og kikker ned på de vakre hestene sine, der de står fredlig og beiter. Hun strekker seg og tenker at “I dag skal jeg jammen ri en konkurranse og vinne”.

Jeg på min side, kan risikere å våkne altfor tidlig en regnfull julimorgen av fire, for ikke å snakke om ti, løse hester, på vei mot hovedveien. Dette resulterer i hysterisk panikkangst, der jeg løper lettere antrukket med leietau og en bøtte havre så fort jeg kan etter de. Og det er ikke fort. I tillegg har de som regel mistet skoene sine, som et resultat av utflukten, for ikke å snakke om hvordan fôrrommet ser ut, ettersom jeg glemte å lukke døren kvelden før. Dette betyr tjukke hester uten sko, men snart med kolikk, en tur til Felleskjøpet for å kjøpe ny strømtråd, og fire ukers venting på en smed som aldri kommer. Hurra!

Gjør aldri noenverdensting

Wendy for voksne. (Foto: www.worcslitfest.com)

Og hvorfor gjør aldri Wendy stallarbeid? Trenger man ikke jobbe når man har hest i Tyskland? Hvorfor er hun aldri møkkete, og hvorfor har hun aldri noen store problemer i ridningen sin? Og hvorfor er alle stallhjelpene mannlige og kjekke? Og hvorfor blir hun aldri eldre? Personlig er jeg aldri ren, jeg føler meg gammel, kan ikke huske sist jeg så en kjekk mann i stallen, og stallhjelpen – det er jo meg.

I de mer voksne hesteromanene, skulle man kanskje tro at hverdagslivet ble skildret noe mer troverdig. Det blir det da altså ikke. Her er det kjekke menn, vakre hester, og sexy små stallhjelper, og hva som skjer på høyrommet når sexy stallhjelp og kjekk mann møtes, er langt viktigere for bokens handling, enn de tre hestene det må verkes høver på, det høynettet som fortsatt ikke er fylt, mysteriet med de forsvunne vannbøttene og hvem det var som ikke sa ifra at de hadde knukket greipet?!?

Misunnelig? Jeg?
Joda. Jeg skulle gjerne vært en Wendy, galopperende langs strandkanten på min Penny, og jeg skulle gjerne hatt stilig ridebukse og fancy utstyr, mens min trofaste venn av en hund løp ved siden av oss, mens vi bjeffet, vrinsket og lo.

Dessverre passer verken rumpa, eller lommeboken min til den slags tøy, jeg bor for langt unna stranden, og tør knapt ri på tur i frykt for bjørner, elger og jegere. Hesten stikker hver gang han ser meg, og hunden er for fet til å orke å røre seg noe mer enn ut for å tisse.

Men tross alt, dersom livet hadde vært et Wendblad, og jeg hadde vært Wendy hadde jeg jo måttet holde på med sprang. Og det tør jeg jo ikke…!