Møt Mette Johansen – Dressur rytter i Spania

Mettes hest Rociero.

“Du skal ikke tro, du skal vite” ropte Bjørn Johannessen“ Den eneste du skal tro på er Gud, og meg !” Og det gjorde vi. På Nesodden hvor jeg begynte å ri, var Bjørns Ord LOV! Møt Mette Johansen som jobber med hest i Spania på heltid. 

Da han sa jeg var den fødte instruktør, og passet til å stå på en ridebane og forkynne ridelære, var min vei staket ut.  Jeg ble sendt til Starum og Wille, med “Ridhandboken” som bibel.

Og jeg har aldri angret.  Jeg elsket å jobbe med barn og unge, og det ble mange timer i ridehuset. Jeg jobbet 4 år som lærer på ridelinja ved Hurdal Verk Folkehøgskole.  Der jeg fikk brukt alt jeg hadde lært på Starum og ikke minst av Catarina Forsberg.  Utrolig morsomme og spennende år. Det ble både trinn I og II.

Jeg har alltid vært utrolig heldig og jobbet på de viktige stedene, med de riktige menneskene. Jeg har fått verdifull erfaring og kunnskap gjennom årene. Jeg startet faktisk som hestepasser for Stein og Geir (stall GS) sammen med Kristin Endresen. Veien gikk innom Drøbak Ridesenter v/Tine Lise Greni og videre til Hurdal hvor jeg jobbet for  Nina Braaten, Svante Johanson.

Mette Johansen jobber med hest i Spania på heltid.

Men jeg hadde hele tiden lyst til å reise “ut”. Jeg fikk jobb på Holsteiner forbundet i Tyskland. Det var da jeg fikk skikkelig “blod på tann”. Nå ble det plutselig mye mer ridning og selvfølgelig  grooming, men på et helt annet nivå. Alt gikk på tysk, selv om jeg jobbet for dansken Bo Christoffersen. Skoletysken holdt ikke helt mål.Det var bare å hoppe idet. Jeg har alltid hatt tro på å lære den harde veien !!

Nå var det på en måte gjordt. Det var helt klart at jeg ville til de “store gutta”. Gjennom Geir Gulliksen fikk jeg jobb hos Peter Weinberg i Aachen. Det var en salgstall med hard jobbing,  utrolig utfordrende. Der gikk ingen med hendene i lomma, tror faktisk vi aldri gikk heller..  Å få jobbe med store sprangryttere som Helena Weinberg (nå Stormann)  var veldig inspirerende. Vi solgte hester til hele verden, bla Prinsesse Madelen.

Men etter å ha vært i Aachen og Reinland der hvor alle de store tyske talentene holder til, var jeg mer og mer fascinert av dressuren på topp, topp nivå. Jeg fikk jobb hos Heiner Schiergen som var og er en av de mest fremgangsrike beriderne i området. Han har vunnet yrkes-rytterprisen 2 ganger, første gang som 21 åring. Heiner utdanner  unghester til Grand Prix og har alltid flere hester til Bundechampionatet. Du er dyktig om du kvalifiserer 1 hest dit, han hadde 7 stk det første året jeg jobbet der. Der arbeidet jeg sammen med Louise Almlund Løkken. Det var mine aller viktigste læreår. Fordi vi red så mange kvalitets hester hver dag. Det stod ca 60 hester på stallen og 40 i tilridning. Vi hadde mange etter Donnerhall, Florestan, Grosso Z, Fidelmark osv  Vi jobbet fra morgen til kveld, lite fri og lite betalt. Kunnskap og erfaring kan ikke kjøpes for penger. Jeg hadde dessuten min egen lære-mester. Hesten Wishing Well, e Werther . Å ri en hest som kan alt, gav meg en følelse av hvordan det SKAL kjennes ut .  Dette var gull verdt for meg. Du må vite hva du skal søke etter, spesielt når du utdanner  og tilrir unghester og ikke minst underviser andre ryttere.

De spanske hestene har Mette forelsket seg i.

Etter 3 år i Tyskland , jobbet jeg som dressurtrener hos Stein Endresen. Jeg underviste hans sprang-elever i bakkearbeid/dressur og tilred deres og hans hester, samt utdannet unghester og salgshester.  Selv om det ikke var dressurhester, var det kvalitetshester på høyt nivå, og jeg hadde gode og seriøse elever som Katharina Jahre og Stine Løkken. Men da jeg fikk et jobbtilbud gjennom min gode kollega og venninne Asbjørg Andersen, kunne jeg ikke si nei. Min drøm skulle gå i oppfyllelse og jeg flyttet til Madrid.

Jeg ble berider på et stutteri med Spanske Dressurhester, PRE. Jeg hadde allerede besøkt Asbjørg  flere ganger og falt for den majestetiske heste rasen. Det var et fantastisk år, med mange nye opplevelser. Spansk kultur, livsstil, språk, folkeslag og ikke minst den utrolige kloke, samarbeidvillige, vakre hesten.

Selv forelskelsen, tok jeg meg tid til et par år til i Norge. Jeg rakk å gjøre ferdig ridelærer utdannelsen, til trinn III. Jeg fikk noen spennende jobbtilbud, og ble dagligleder på Tromsø Rideskole ett år. Deretter headhunted til Drøbak, hvor jeg var stallmester og privat trener på Stall Englagaard. Flotte erfaringer og viktige ting å ha på CVèn.

Savnet til Spania og de spanske hestene ble så stort, at da jeg fikk tilbud om å dra til Sør Spania, var svaret klart!

Det var nå eventyret startet. Jeg ble ansatt på et stutteri med 70 hester, hvor jeg hadde ansvar for 10 spanske hingster i alle aldre. De skulle innris, utdannes og konkurreres. Hovedsakelig i klassiske dressur stevner ,men også vises i mønstrings konkurranser. Dette hørtes utrolig spennende ut.

Andalucia var stort og den flotte stallen lå langt oppe i fjellet.  Veien var humpete og lang og svingte seg nesten en time fra kysten. Jeg skulle bo alene i enden av en grusvei, uten vakt hund eller port,med fullt ansvar. Det hørtes kanskje skummelt ut, men det var aldri noe spørsmål om jeg skulle takle dette. Med 10 heste hoder stikkende ut fra hver boks, med bedende øyne “ta oss ut, ri meg først “. Dekkene var støvete, og hestene hadde tydeligvis ikke vært ute på lenge. Den første tiden gikk ut på å temme, ville og spreke hester. Et par av hestene var utrolig redde, og en var veldig bråkete. Så det var godt å ha med seg lang erfaring. Det skulle vise seg at det var her jeg skulle finne min drømme hest!

Her rir Mette på Anky trening.

Jeg var den første tiden bare på stallen, og omgikk ikke noe særlig lokalbefolkningen. Eieren var fra Madrid og besøkte sommerstedet kun en gang i året. Jeg hadde en stallmann som møkket ut, en gartner og en vaskehjelp. Spansken min var meget begrenset, men jeg måtte bestille både høy, for og smed. Det var ikke så lett. Derfor gikk jeg til den lokale baren og ble kjent med noen hestekarer der. Etter hvert ble jeg invitert på både tapas og godt øl, og ikke minst lærte jeg spansk. Jeg ble faktisk ganske tidlig akseptert av karene og fikk delta i  rideklubben “La Pena”.  Det var jo en helt ny verden for meg, jeg  var den eneste hestejenta. Hver søndag kl 11, red vi på tur i en helt fantastisk natur. Rundt slott og bratte fjellskrenter, med utsikt til Afrika. Men med stødige fjellgeiter, som disse spanske hestene var, kunne en ellers ikke-tur-rytter nyte opplevelsen. Ofte hadde vi piknik, hvor vi bandt hesten til et tre og spiste og koste oss i flere timer, for så å ri hjem igjen.

Det morsomste fra denne tiden, må ha vært feriaene, hvor vi red i gatene med tradisjonelle spanske drakter (traje corto) Med fyrverkeri og store folkemengder, spaserte hestene så stolte og rolige gjennom byen. En helt fantastik følelse som man bare må oppleve selv for å kunne forstå.

Dette eventyret kunne ikke vare evig, og eieren ville selge alle hestene, for det var på vei til å bli krise i Spania. Jeg solgte noen hester til Norge, og reddet de siste fra å bli solgt til en sigøyner. En hestehandler som byttet hester og esler mot motorsykler og firhjulinger. De som har vært i Spania og sett hvor dårlig noen dyr blir behandlet, gjør alt de kan for å redde de stakkars skjebnene.

Det var nå jeg overtok min skjønne Rociero, den villeste, sorte, hingsten som ingen torde å ri inn. Men Rociero var egentlig bare understimmulert og trengte oppmerksomhet. Han hadde adoptert meg fra første stund og fulgte meg med blikket, uansett hva jeg gjorde i stallen. Etter at jeg flyttet fra den flotte stallen i fjellsida, hadde jeg allerede ridd inn 3 hester for karene i “La Pena”, og fikk mange tilbud. En stund hadde jeg 4 forskjellige jobber og reiste mye rundt. Jeg hadde en periode en kunde , jeg red hester for på stallen “Dos Lunas” i Sotogrande. En polo stall med dressur del hvor Juan Manuel Munoz stod oppstallet med “Fuego”. Jeg hadde en halv bror til Fuego i trening og red ukentlig for instruksjon med JUAMA. For et vanvittig sted, luksus uten ende. Herlig tid !!

Tiden har gått, og jeg har vært i Spania i hele 3,5 år. Det har vært en fantastisk reise med opplevelser jeg aldri ville være for uten.  Jeg har blitt “rik” på erfaringer . Den spanske hesten, (PRE) har gitt meg så utrolig mye. Den er fantastisk å jobbe med. Den har et klokt hode, en arbeidslyst og egenskaper man alltid drømmer om å få jobbe med. Den er vakker ,og den er lett å sitte på. Den kan være nervøs og spent, så det krever en teknisk god rytter å utdanne en slik type hest. Jeg har ridd inn ca 12 hester på denne tiden.  Jeg har fulgt boka og det har gått helt etter planen. Det har blitt mye ridning og konkurranser de siste årene. Med ca 8 timer daglig i salen, liker jeg denne rasen bare mer og mer. Dette er en hest jeg unner alle å prøve å ri. Jeg har ofte elever fra Norge som kommer på rideferie til meg. En av de som red hos meg sist utbrøt “det er jo som å kjøre Porche” .

Det man skal huske på med disse hestene er at de er veldig sensitive. Er hesten ridd inn av en spanjol fra “den gamle skolen”, kan den være både redd og engstelig, og faktisk farlig å ri . Noen trener fortsatt hester  etter underkuings-prinsippe, med skarpe sporer , bitt og pisk. Vi jobber derimot med å skape tillit og gjensidig respekt. (Europeisk ridning)

Det utdannes mange beridere og trenere ved Den Spanske Rideskolen i Jerez hvert år. Det er et veldig høyt nivå på disse rytterne .  Vi har flere kjente ryttere på landslaget som Juan Manuel Munoz, Ramblas, Jimenes osv som gjør det godt internasjonalt. Spania har tatt inn gode trenere fra Tyskland gjennom de siste 10 årene, legg merke til viktige navn som Bebelmanns , Jan Nivell.

Idag holder jeg til på Sol kysten, i Estepona, hvor jeg tilbyr undervisning på spanske, godt utdannet hingster. Jeg har hesten min oppstallet like ved Escuela de Arte Ecuestre. Jeg utdanner min hest selv, og rir månedlig for Kristian van Krusenstierna.   Det er viktig å ta undervisning uansett nivå. Vi er heldige og får  trenere fra Holland og Belgia som Anky van Grunsven og Bert Rutten. Da er det viktig å få plass på treningen.  (se artikkel i Hesteliv, april)

Fordelene med å drive med hest i Spania, må helt klart være klima og at det er mye hest! Man kan trene ute og ri hele året. Minus et par måneder om vinteren med regn. Om sommeren kan det bli veldig varmt, og man må legge ridningen til tidlig om morgenen og seint kveld. Det arrangeres store internasjonale stevner , som bla Sun Shine Tour i Vejer. Hit trekker flere tusen hester og ryttere fra hele Europa for å delta på oppstaringen til sesongen.

Det er fortsatt en del ulikheter mellom Norge og Spania når det kommer til dyrehold; foring og trening. På store ridesentere og blant konkurranse ryttere, behandler de hestene mer som oss i nord Europa. Men du skal ikke langt inn i landet før det føles som 50 år tilbake. Det blir mer primitivt. Hester lever ute og spiser det naturen byr på. Da blir hestene tykkere på våren, og tynnere på høsten. Ingen tilleggsforing og ofte dårlig tilgang på vann. Eller så har spanjolene også hestene inne på stall, og de blir trent en gang i uka eller en gang i månede. Evt tar deden ut til den årlige festivalen. Hestene går normalt ikke i paddock, men kan binde den til en staur, slik at de kan spise gress i grøftekanten. Det er daglige syn som man etter hvert lærer seg å se. Det man tvert imot ikke får , er å godta at “slik skal det være, for slik har det alltid vært”. Jeg har funnet ut at det beste er å gå foran som et godt eksempel og heller fortelle hvordan vi behandler våre dyr.  Det fungerer, og hesteholdet har blitt mye bedre de siste årene.

Det er utrolig mye å lære av horsemanship på kryss av kultur og landegrenser. Men jeg har også lært meg å nyte livet og dagen. Det er mer enn bare hest, selv om hver ferie har alltid hatt med hest å gjøre. Hesteliv er livsstil, det kommer man aldri ifra. Men ønsker du deg sol og strand og en liten smakebit av spanskskritt eller en galopptur på stranda?  Ta en tur til meg da vel !

Mette Johansen, aut Ridelærer Trinn III

www.domaclasica.eu