Norsk seier i VM i riddersport

Luke Binks på Mamora og Per Estein Prøis-Røhjell på Hugo på det australske laget gjør seg klare til konkurransen i dyst.

Jeg har jo skrevet før, om Hugo som jeg trener til å bli dressurhest. Jeg innrømmer at det er en liten overdrivelse, for han er egentlig ganske godt trent i dressur fra før, men med en litt spesiell vinkling. Han er nemlig ridderhest. Og i helgen har han vært med i VM i riddersport i Frankrike og kommet på annen plass med det australske laget. Kun slått av det norske laget.

Av Hanne Prøis-Røhjell

Foto: Annika M. Jahren, Luke Binks

Pelle kler på seg rustningen. I motsetning til hva mange tror, er en trent ridder istand til å ri svært smidig i en rustning. Den er laget til kroppen og festes til spesielle klær som er spesialsydd til formålet. Stålhanskene har mykt skinn inni, og er like myke som ridehansker å ri med.

Riddersport er både en ny sport og en svært gammel sport. I moderne tid har man forsøkt å  blåse liv i middelalderens ridderturneringer og det arrangeres konkurranser i riddersport i svært mange land verden over. Derfor var det nå  duket for det første skikkelige lagverdensmesterskapet i dyst, nærstrid og crestmelee, som er de øvelsene det konkurreres i. Alle øvelsene telte for sammenlagtresultatet.

Jeg, som egentlig er en ordentlig dressurtante, er svært interessert i riddersport, og det er ikke bare fordi jeg har en husbond som er skikkelig god i sporten. Jeg er interessert fordi det hele er anvendt dressur. Eller, rettere sagt, dressurridningen ble oppfunnet i sin tid som trening av kamphester. Omtrent som fotballspillere trener styrke i vektrommet og teknikk på en mindre bane, trente ridderne på dressurbanen. Når man skal gå i nærkamp til hest, trenger ekvipasjen å være manøvrerbar, på bakparten, balansert, følsom og lydig. En ridderhest trenger for å kunne score fullt og fungere optimalt i strid å kunne utføre galoppiruetter og changementer og gjøre raske og smidige overganger mellom holdt og galopp.

Siden ikke så mange lesere kjenner til sporten fra før, går jeg raskt igjennom reglene.

Dyst er den øvelsen som de fleste forbinder med ridderturneringer. Da møtes to og to riddere i en bane som er delt i to

Lisa Holar i dyst på Diamond mot Luke Binks. Legg merke til hvor bra Luke treffer Lisas skjold.

av en barriere som kalles en “tilt”. De to rir mot hverandre med lange og tunge lanser som i sporten er utstyrt med en tupp av balsatre. Denne tuppen er svakere enn resten av lansen, og brekker lettere av. Det gjør at man kan bruke lansen flere ganger, og at støtet blir mindre farlig. Det er allikevel slett ikke ufarlig å drive med denne sporten, og det er svært viktig å ha en god og sikker rustning. Rustningene som brukes er kopier av originalt utstyr, og er konstruert for å beskytte ridderen mot slike våpen. De fungerer svært godt til formålet.

Poeng fikk man i denne turneringen ved å brekke av sin egen lanse, 3 poeng mot motstanderens skjoldside, det vil si venstre side av overkroppen og ett poeng for å treffe motstanderens høyre side. Man rir i forskjellige heat, og det er en form for utslagningskonkurranse.

Konkurransen gikk over tre dager, og det norske laget, bestående av Lisa Holar, Petter Ellingsen og Erik Ryen, vant dystøvelsen med tre poengs margin til det australske laget, med Per Estein “Pelle” Prøis-Røhjell fra Norge, Luke Binks fra Australia og Rolf Hahne fra Tyskland. Australia hadde nemlig fått problemer med å stille fullt lag, og

Lisa og Hugo i et avslappet øyeblikk.

husbond og Hugo stilte opp på kort varsel sammen med Rolf for at laget skulle bli fullt.

Nærstrid, eller skills at arms, kan virke som en variant av mounted games, eller skal vi kanskje si at MG er en variant av riddersport? Man får seg presentert en bane, som er forskjellig fra gang til gang, slik man er avhengig av å  ha hesten under hjelperne for å klare full pott, man kan ikke øve på banen på forhånd. Det er øvelser med sverd, spyd og lanse, og rideveiene denne gang var temmelig tøffe. For eksempel var det satt opp fem ringer på hver sin stang, hvor man måtte ri i  ganske krapp galoppserpentine imellom hver ring. Brøt hesten galoppen, fikk man ingen poeng. Tok man alle frem i rekkefølge, det vil si red fem kontrabuer eller med changement mellom hver ring, fikk man to poeng pr ring. Pelle tok fire ringer i strekk. Ridderfruen var stolt.

Pelle fikk veldig bra poengsummer i skills, men det var ingen individuelle plasseringer i den øvelsen. Det betød allikevel at det australske laget halte innpå det norske.

I øvelsen crestmelee derimot,

Lisa Holar fra Norge på Diamond til venstre i sin crestmeleeøvelse. Hun fikk fem poeng i sin øvelse.

var ikke Pelle helt klar over reglene, ny som han var, så han ble usikker og ble slått ut ganske fort. Denne øvelsen er som en slags ridderversjon av kanonball, hvor alle har fått klistret fast en hjelmpryd i plast på hjelmen og en klubbe i hånden. Poenget er å  slå ned alle motstandernes crester, og får man sin slått av, er man ute. Man får poeng for hver motstander man slår ut, og ekstra poeng for hver motstander som er slått ut når man selv blir slått ut. Altså mange poeng til den som står igjen på slagmarken til slutt. Petter var den som sto igjen til slutt i sin kamp, og fikk mange poeng med seg etter den bragden.

Når søndagens

Pelle sikter seg inn på en motstander fra Normandie.

dramatiske dystfinale var over, sto det norske laget igjen på toppen av seierspallen med tre poeng flere enn det australske laget. Fantastisk innsats, tenk at lille Norge kan vinne over rutinerte franskmenn som stilte med 3 lag, ett nederlansk lag, to belgiske (Flandern og Vallon) ett nordamerikansk med to fra USA og en kanadier og et blandet australsk lag. Lag fra hele verden var invitert, så selv om det var noen land som ikke stilte lag, og noen av disse har dyktige riddere, kan vi være svært stolte, siden de fleste deltagerne var blant de dyktigste verden i dag har å  by på.

Petter Ellingsen pusser rustningen sin.
Det er mye jobb som skal til for å bli en ridder i skinnende rustning. Luke og Pelle svetter over pusseklutene
Erik Ryen fra det norske vinnerlaget og hesten hans, Darwin, foran den store hestebilen det norske og australske laget hadde leid fra Kingsrød.
Petter Ellingsen var den av de norske med høyest individuell poengsum.