Drømmeponnien

Elisabeth Spook-Fintl begynte å ri da hun var 5 år gammel, og hadde tidlig ambisjoner om å satse innenfor dressurridning. Sist helg var hun på rekrutteringssamling med drømmeponnien.

På rekrutteringssamling med drømmenponnien sist helg. Foto: privat.

Av Elisabeth Spook-Fintl

Søsteren min driver også med dressur og har startet flere internasjonale stevner som ponnirytter. Så jeg har alltid sett veldig opp til henne og ønsket å bli like god. 

Jeg hadde en liten kat.2 ponni som jeg å startet opp til LA med. Den hadde en tendens til å sparke bakut i galoppfatningene, noe som gjorde meg ganske redd. Jeg var en periode så redd at jeg ikke turte galoppere i det hele tatt. Men så var jeg så heldig å få låne Nova etter at Thea var ferdig med ponnitiden. Jeg er så takknemmelig for at jeg får låne en så fin læremester av familien Mørch Aas. Han har tatt meg med på så mye nytt og gitt meg så mange erfaringer, han vil alltid ha et hjem her hos oss på Stall Skremma.

Her har jeg hatt Abby i en måned. Det meste er en utfordring. Foto: privat.

Jeg ble etter vært for stor til å ri kat.2 ponni så vi valgte til å selge henne. Da var vi på utkikk etter en ny ponni, i tillegg til Nova. Jeg prøvde litt forskjellige ponnier, men ingen var den rette. Så fikk vi vite at det sto en kat.1 ponni i Moss som var til salgs på Norødegården, det er der treneren min Gina Wiig holder til. Vi valgte å prøve henne fordi hun var i nærheten, men vi hadde ikke trodd at vi kom til ende opp med å kjøpe henne. Når jeg begynte å ri henne var jeg ganske tydelig på at dette var en ponni jeg hadde lyst å jobbe med og utvikle meg med. Hun hadde blitt ridd på en helt annen måte, siden hun hadde gått som sprangponni. De tidligere eierene fortalte at hun ofte stoppet på hinder og virket til å være misfornøyd om det ble for mye sprang. Så det var mye å jobbe med før hun har blitt den ponnien hun er i dag. To skritt frem og et tilbake har preget det første året, hun syntes det tidvis er slitsomt og protesterer gjerne med å steile litt, men vi har blitt gode venner etter hvert og øktene blir bare mer og mer morsomme. Og vi ser å at denne fine hvite connamaraen har et potensiale som dressurponni. Hun er drømmeponnien!! Og uten min supertrener Gina Wiig hadde vi ikke kommet kvarteparten så langt, hun holder ut med oss, og terper og terper til alt sitter som det skal.

69% og seier i LB. Foto: privat.

Det er alltid morsomt å komme på rekrutteringssamling og få noen ny øyne til å se på hesten og se utviklingen. Det er veldig gøy å kunne komme og vise frem en tredje ponni for Tine, hvertfall en ponni med så mange muligheter og stor kapasitet. Man får alltid godt hjelp, og noe nytt løsner. Utifra hva Tine sa, fikk vi tilbakemelding på at hun har tre gode gangarter og beveger seg godt. Vi må fortsatt jobbe mer med kontragaloppen og traverer gjennom vinteren, før hun er klar for FEI-klassene. Det er helt utrolig å tenke på hvor langt hun har kommet det året vi har hatt henne. Det er morsomt å se hvor mye en ponni kan endre seg på et år, fra en sprangponni som ikke var så glad i å hoppe til en dressurponni som om ikke lenge er klar for FEI-klassene. Jeg gleder meg masse til å jobbe videre med Abby og jeg lærer så mye i prosessen med å omskolere henne.

I prosessen med å nå målene mine på dressurbanen ser jeg at det er viktig at jeg som rytter holder meg i form. Selv om dørstokkmila i hverdagen er lang, er det viktig å trene både kondisjon og styrke. Jeg løper minst 2 dager i uka, mellom 3 og 5 km og trener styrke samt yoga en dag i uka. Nok søvn og fornuftig kosthold hører også med. Hjemme holder foreldrene mine meg i øra, for stallen skal være ren og ryddig, utstyret skal pusses og hestens fòr må tilpasses. Også er jeg veldig glad for at foreldrene mine kjører land og strand for stevner og treninger, passer på vaksinasjoner, påmeldinger, forsikringer og alt som hører med.

Abby og meg hjemme i stallen. Foto: privat.

Så om man ønsker å starte med dressur, men man ikke har noe flott dressurponni, er det fortsatt helt mulig å hevde seg i dressuren. Man må tørre å komme på rekruteringssamlinger med det man har, slik at man kan få hjelp og komme enda lenger. Jeg synes Abby er et fint eksempel på dette. 

Vi ses på neste rekrutteringssamling!

Hilsen Elisabeth og Abby