Mythos, hesten mange hadde gitt opp håpet på

Foto: Svae Foto.

Den 11.2.19 fikk jeg en melding av min gode barndomsvenninne Cathrine Oppegård. I korte trekk var det spørsmål om jeg ikke kunne tenke meg å ta til meg en hest som stod i området der hun bodde på den tiden. Hesten hadde en ganske røff fortid, og hadde ikke vært ridbar på to år. På denne tiden stod han på et sted der tanken var å gjøre han om til kjørehest. Dette var ikke noe som passet han. Jeg var hans siste håp. 

Av Hedda Opheim

Selv jeg, som ikke pleier å være skeptisk til mye, var det denne gangen. Jeg hadde med egne øyne sett hesten på boks en gang jeg tilfeldigvis var på hans tidligere stall. Man kunne høre han godt, der han stod med ørene flatt bakover og sparket i veggen. Det var en stor mørk hest som jeg syntes virket voldsom og skremmende. Jeg var naturligvis skeptisk til å ta den til meg. Det som fikk meg til å ta sjansen, var at denne muligheten kunne jeg ikke la gå fra meg. Med tanke på at jeg har hestene mine hjemme på ridesenteret til mamma, kunne han få leve livet sitt videre på gården, dersom det ikke fungerte å bruke han som ridehest. Etter mye frem og tilbake, og mange som frarådet meg å gjøre det, hoppet jeg med hodet først inn i det største prosjektet jeg noen gang har takket ja til. 

Bilde fra min første gang på ryggen hans. Foto: privat.

De første dagene han var hjemme hos meg i Vestby, brukte vi bare på å bli venner og leke sammen for at han skulle stole på meg. Naturligvis måtte jeg sette meg opp for å se hva slags problemer som kommer frem ved ridning, for å se hva vi måtte jobbe med. Tidligere hadde jeg hørt at han stoppet, rygget og steilet frem til rytteren selv hoppet av. Mamma hadde meg i longsjetau som en sikkerhet, og jeg satte meg forsiktig i salen. Jeg kjente fort at Mons ble spent, men turte fortsatt å gå frem i skritt. Her var det bare å ta det veldig forsiktig, og på hans premisser. Etter noen runder i skritt, kunne vi faktisk trave litt også. Dette hadde vært en bra dag. Jeg fikk kjenne på en lykkerus, og tenkte «Herregud så heldig jeg er som får sitte på denne hesten!» og måtte klype meg selv i armen da jeg kunne si til meg selv at denne hesten faktisk var min.

Foto: Svae Foto.

Noen dager etterpå fikk jeg kjenne på prosjektet. Jeg satt på ryggen hans igjen, og han gikk helt inn i seg selv. Han rygget og steilet, men det handlet da bare om å holde seg rolig, stryke han på halsen, ri noen fine runder, og så gi seg. Jeg hadde merket at han var glad i å gå på tur, så det brukte jeg for alt det var verdt. De neste månedene hadde vi denne ukentlige rutinen: ri på tur (slik at han kunne lære seg å ha meg på ryggen i alle gangarter i en setting han syntes var morsom), deretter en dag fri eller i longsje, så en dag med meg på ryggen på banen, så en dag i longsje eller fri. På denne måten ble vi gode venner, og han forbandt ikke rytter og bane med skrekk lenger, men heller noe som var gøy. Det jeg tror at gjorde vondt verre for han tidligere, var at han ble stemplet som farlig, når han egentlig bare var redd. Det er en vesentlig forskjell.

Litt over et halvt år etter vi fikk han, var vi kommet til det stadiet i treningen at han kunne gå på banen uten problemer. Vi kunne ri alle gangarter, og vi kunne til og med ri flere øvelser, slik som sideførende og galoppbytter. De neste månedene gikk til å begynne å bruke han mer som en «normal» ridehest. Der han også var med meg på treninger. Det jeg måtte lære meg for å kunne ha han med på dette, var å ri annerledes enn jeg vanligvis ville gjort på en annen, uten hans bakgrunn. Det kunne være en berg-og-dal-bane, en dag var superbra, en annen kunne vi få litt problemer starten men vi jobbet oss gjennom det og fikk avsluttet hver økt positivt. 

Vårt første stevne. Foto: privat.

2. februar 2020 bestemte vi oss for å ta han med på et stevne for å se hvordan han reagerte på å gå innenfor railen igjen. Det gikk over all forventning, og vi red inn til en andreplass i vår første MB. Vi var i lykkerus igjen, og så nå for oss og ta han med mer ut. Men brått ble hele landet nedstengt, og det var ingen stevner. Det var ikke den største motgangen vi skulle få. 

16. april lekte Mons ute i paddocken, og klarte å få to brudd i et griffelbenet. De neste seks månedene skulle da gå til bokshvile (på slutten ute i liten paddock), jevnlige røntgenbilder, veterinærbesøk og frustrert hest og rytter. I oktober var første gang jeg satte meg på ryggen hans igjen og vi startet sakte opptrening. Jeg var veldig opptatt av at vi ikke hadde dårlig tid, og tok alt veldig rolig. Under opptrening kjente jeg at Mons var veldig gira på å trene, og det var som om alle brikkene bare falt på plass. Vi hadde nå lært hverandre mer å kjenne, og vi støtte ikke på problemer under ridningen lengre. Det vi merket nå var at han ikke trivdes på boksen, og var konstant stresset. Da bestemte mamma og jeg oss for å sette han ut på utegang med rideskoleponniene. Der så jeg en stor endring i adferden hans. Jeg fikk en kjempe glad, rolig og håndterbar hest. Det påvirket også treningen meget positivt, fordi han brukte kroppen sin hele døgnet. Med tiden ble alt mye bedre og vi begynte på nyåret å dra på treninger for trener. Da begynte vi å snuse litt på vanskeligere øvelser, slik som serier, traversakser, piruetter ol.

Bilde fra en trening hjemme hos Cathrine. Foto: privat.

Med jevn trening de siste månedene, har Mons og jeg funnet enda mer tonen, og funnet en måte vi kan kommunisere. Vi debuterte Prix st. Georg lørdag 15. mai, til overraskende gode kommentarer. Det var en veldig god følelse, fordi vi fikk på en måte til «det umulige». Det var svært få som trodde at jeg i det heletatt skulle klare å sitte på han da jeg overtok han. Etter den programtreningen, fikk vi mulighet til å bli med på samling med landslaget og satsningsgruppen 22 mai. Der debuterte vi i enda et nytt program, FEI individuelle program for Young rider. Denne dagen var det mye inntrykk for både hest og rytter, og vi mistet litt kommunikasjonen under programmet. Det førte til at vi dro med oss et par dyre feil, det skjer alle. Nå trenger vi bare å komme oss innenfor railen mer. Øvelse gjør faktisk mester! 

Jeg er evig takknemlig for denne hesten, og alt han lærer meg, han er min hjertesten. 
Foto: Svae Foto.

Innimellom kan det faktisk lønne seg å ta litt risikoer. Jeg angrer ikke et sekund på valget jeg tok, da jeg tok Mythos til meg. Jeg har fått meg min drømmehest. Jeg må hver dag klype meg i armen når jeg ser han, og kan si til meg selv at det er min hest. Vi stoler på hverandre 100% og har funnet ut hvordan vi to skal fungere sammen. Han er ikke lenger «problemhesten», han har bare sin fortid. Jeg er evig takknemlig for denne hesten, og alt han lærer meg, han er min hjertesten.