Støtteapparatet: Møt moren til Ida Stavheim

Trude Stavheim er 45 år  og litt til i alder, vokste opp i Valdres og ble der introdusert til hestesporten via travmiljøet med tilknytning til Aurdal Travbane. Etter noen år la hun sporten på hylla, flyttet til Oslo og traff Arne som hun nå er gift med. Sammen fikk dem datteren Ida i 1997. 

-I dag jobber jeg som rådgiver i Fagforbundet, Norges største arbeidstakerorganisasjon, og mitt arbeidsområde er lov- og avtaleverk.  Jeg er engasjert, og ifølge min lille familie kan jeg ikke gå inn i ett møte uten å komme ut med et verv. Det kan være seg både arbeidsplassrelatert eller fritids relatert, forteller Trude.

Trude ble introdusert til hestesporten via travmiljøet. I dag er hun ofte å se rundt på oppvarmingsbanen som steward. Foto: Thomas Heine.

Akkurat nå har hun bare ett verv, og det er i stewardkoiteen i NRYF. -Der er jeg nå inne i min 2. periode. Jeg falt fort ned på steward da jeg, kanskje med bakgrunn i jobb, er opptatt av rettferdighet, like vilkår og det å måtte forholde meg til regler. Jeg har også vært aktiv med stevneavvikling i flere klubber, og ser det som en glede å være med å sørge for at sporten kan gjennomføres på  en trygg og god måte, sier Trude som i dag autorisert steward nivå II.

Startet tidlig med hest  

Ida er snart 24 år og er i innspurten på studiene sine, -og skal etter planen være ferdig utdannet paramedic nå til sommeren. Hun startet på rideskole i en alder av 6 år, kanskje ikke helt frivillig, men tydeligvis ett dytt i riktig retning. Ida valgte tidlig hest som sin hovedsyssel, og hun sluttet  tidlig i SFO for å få gå i rideskole mer enn 1 dag i uken. 

Ida har flere år i rideskolen på Flateby bak seg før hun «endelig» fikk sin egen ponni da hun var 12 år. Ridelærer og trener Vivian Pedersen Nilsen var med på reisen frem mot egen ponni og gjennom alle årene som ponnirytter, og den viktige basiskunnskapen fra henne kan ennå høres i underbevisstheten.

-Det var den flekkete, smått overvektige ponnien Snopy som  kom i vårt eie da vi tok steget fra rideskole til ponnieier. Ida fikk ponnien fort i form med strengt mat- og treningsregime og satte i gang med friskt mot som sprangrytter, men ponnien syns 80 cm var mer enn nok, og da vennene raste oppover i klassene ble Snopy dressurponni. Ida og Snopy startet fort å plukke med seg plasseringer og sløyfer, og Ida fant ut at dressur var veien hun ville gå. Lykken var stor da hun var klar for å ta med Snopy ut i FEI ponni programmene, så sorgen var enda større da Snopy ble rammet av skader som ikke kunne repareres rett for debuten, forteller Trude.

Ida og Dante på konkurransebanen. Foto: Mille Tofthagen.


Dette var i Ida sitt siste ponni år, så etter det begynte familien kjapt å se etter hest. Sammen måtte de foreta en vurdering av om dem skulle legge nok penger i dette slik at man kunne kjøpe en «ferdig» juniorhest, eller ett nytt prosjekt som Ida måtte utvikle seg videre sammen med. -Sammen slo vi fort fra oss tanken om prosjekthest, og startet jakten på den ferdige juniorhesten. Det viste seg å ikke være enkelt, så da vi tilfeldigvis «snublet» over Danturano SF (Dante) kunne vi ikke la han gå ifra oss. Han var alt vi ikke skulle ha, han var stor, ung og uten utdannelse. Men han hadde ett vinnende vesen vi bare ble forelsket i, forteller Trude.

Ida har, med stødig veiledning fra trenere, selv utdannet Dante til MA-nivå, og det er en uvurderlig erfaring å ha med seg videre. Ida og Dante er nå på stø kurs med neste nivå. -De to siste sesongene har vært preget av studier, så nå som hun er ferdig med utdannelsen til sommeren gleder vi oss til å være mer aktive på konkurransebanen igjen, sier Trude.

Givende og krevende

Trude forteller at det er givende å følge ekvipasjen på reisen fra LC og frem til det nivået de er på i dag. Det å få forståelse for hvilken prosess det er å utdanne en stor hest, gledene når det fungerer og du lykkes, men også sorger når man føler man ikke strekker til, ja da er det særlig viktig med et støtteapparat som kan «løfte» deg opp igjen. 

Sammen deler vi en felles hobby, sier Trude til Dressur Så Klart. Foto: Mille Tofthagen.


Trude sin rolle i støtteapparatet er å bare være der, stille opp seint og tidlig, sørge for matpakke, rene klær, selskap på reisen, peptalk når det trengs, galgenhumor ved behov, en å dele både gledestårer og triste tårer med, bare være der som en trygghet som tåler at det «blåser» litt fordi du vet det ikke stikker dypt. -Jeg er der rett og slett fordi jeg er så heldig å få lov, og jeg koser meg med alt jeg får lov å være med på. Jeg vet jeg bare har denne tiden på «lån», så derfor stiller jeg opp så mye jeg kan og så mye det trengs. Heldigvis syns pappa også at dette er fint, så han stepper inn de få gangen mor ikke kan løsrive seg fra andre ting, forklarer Trude.

Utfordringer

-Det kan by på utfordringer at man virkelig ønsker at det alltid skal gå bra for barna sine, men så vet man at det skal mye til for å oppnå alt man ønsker seg, -at dommeren ser den lettheten man så gjerne ønsker å vise, -at øvelsene sitter klokkerent, -og alt bare flyter. Det å bli sett litt rart på fordi man har fokus på den ene øvelsen som satt som en innertier i stedet for de øvelsene som gikk skeis. De kjenner jo rytteren, alle ser det, dommeren skriver og det er det så lett å henge seg opp i det som gikk dårlig,- ja da er det en utfordring å se det som faktisk var bra. Det å skulle holde motivasjonen oppe når feltet blir sterkere og sterkere, men du bare ikke klarer å bytte ut den hesten du har, -det å finne den indre styrken til å skulle vinne over egne resultater i stedet for andres resultater, ja det kan være utfordrende, men også inspirerende, både for seg selv og for andre. Vi trenger bredden for at noen skal kunne være i toppen, sier Trude til Dressur Så Klart.

Støtteapparatet bærer rytteren fram. Foto: Thomas Heine

På spørsmål om Trude blir satt pris på gir hun følgende svar: -Ja, jeg blir satt pris på. Selvfølgelig har vi våre stunder, men hun tar meg ikke for gitt, og det er nok ett større problem for meg å ikke kunne være i stallen hver dag, eller ikke kunne bli med på stevne enn det er for Ida.  Hun er selvstendig, men hennes hobby er også min hobby, og min rekreasjon etter tunge arbeidsdager. Hun legger heller aldri planer uten å sjekke at jeg kan steppe inn ved behov, så vi er helt klart samstemte der.