Olivia Hitchinson: Å leve med uhelbredelig kreft

Olivia Hitchinson (23) lever med en uhelbredelig kreftsykdom. – Er det noe denne sykdommen har lært meg så er det å leve livet – hver eneste dag teller!

– Miniatyrhestene mine er så viktige, sier Olivia. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten hestene. Bare det å møkke gjør hverdagen min bedre. Her sammen med Diamond (til venstre) på 5, og Macy på 3. Foto: Helena Støvne.

I 2014 fikk Olivia den sjeldne kreftdiagnosen alveolært bløtvevssakrom. Hun var da kun 16 år. Det startet med en klump i låret. Legene trodde at det sannsynligvis var en fettklump eller blodansamling som ikke var farlig og kunne fjernes. – Det var et skikkelig sjokk da jeg fikk kontrabeskjed om at jeg hadde kreft i låret og det hadde spredd seg til lungene, forklarer Olivia. 

Overlever jeg?

– Mitt første spørsmål da jeg fikk diagnosen var: Kommer jeg til å miste håret? På Wikipedia husker jeg at det stod «prognose på kvinner er 5 år», forteller Olivia. Skulle jeg virkelig dø innen 5 år? Nei, det skulle jeg tydeligvis ikke, smiler hun, for nå har det gått 7 år og jeg lever fortsatt mitt fantastiske lykkelige liv! Det er selvfølgelig dager som er tøffe. Det skal jeg ikke legge skjul på. Men det har vi alle! Jeg tar medisiner som har tøffe bivirkninger som jeg blir syk av. Det er dager som jeg egentlig ikke orker å dra i stallen, og jeg bare sitter der på en krakk mens mamma og søsteren min, Ashley, gjør jobben. Men det er ikke noe alternativ for meg å ligge i senga å være deprimert. Men jeg drar fordi jeg må og fordi jeg vet at dagen blir litt bedre av å se hestene mine. – Å nei, jeg har ikke mistet håret, ler hun. Den mest synlige bivirkningen i dag er at jeg mister all pigment som gjør at jeg er blek, og mister farge på hår, vipper og bryn. 

Da jeg fikk beskjed om at jeg ikke kom til å miste håret så ble jeg nesten glad. Så glad man kan bli i en slik situasjon .

Olivia har ridd siden hun var 6 år. Søsteren min og jeg hadde hest på helfôr for å vise mamma at vi kunne ta på oss det ansvaret å ha hest, forklarer Olivia. Så i 2015 fikk vi vår egen. Den passet meg helt perfekt, den var snill og kosete. – I etterkant skjønte jeg at vi fikk hest på grunn av sykdommen, ler Olivia, men det visste jeg jo ikke den gangen. Hesten og ridningen var veldig viktig for meg, og var ofte grunnen til at jeg kom meg ut av huset. Jeg fikk lov til å slippe skolen innimellom, men fikk lov til å gå i stallen. I 2017 skulle vi få ny hest. Søsteren min og jeg passer med forskjellige type hest, så derfor valgte jeg bort ridningen, for å ikke ta fra henne muligheten. Jeg har også fått metastaser i skjelettet og forandringer i armen som gjør at jeg har mindre kraft. Jeg har fått stråling for det, men jeg er litt mer forsiktig da skjelettet er mer skjørt. 

Olivia og søsteren fikk egen hest i 2015. – I etter skjønte jeg at vi fikk hest på grunn av sykdommen, ler Olivia, men det visste jeg jo ikke den gangen. Foto: privat.

Hver eneste dag teller

– Er det noe denne sykdommen har lært meg så er det å leve livet – hver eneste dag teller! Jeg elsker livet mitt, sier Olivia. Det er jo ingen som har en fasit på når man skal dø. Jeg lager ingen store fremtidsplaner, men jeg lever livet mitt hver eneste dag. Jeg planlegger kortsiktige ting som f.eks. ferie, men ikke de store tingene som en lang utdannelse eller det å få barn. Jeg vil ikke ha et barn som vokser opp uten mamma´n sin, sier hun ettertenksomt.  – Jeg er fortsatt Olivia. Jeg lever med en uhelbredelig sykdom og kommer ikke til å bli frisk, men forsøke å holde den i sjakk.

Det er jo ingen som har en fasit på når man skal dø…

På spørsmål om hun tenker på døden, så svarer Olivia at hun har hatt tanker om døden i det siste da hun har flyttet hjemmefra. – Jeg er veldig familiekjær og vi har et tett samhold i familien. Ofte er folk veldig opptatt av den syke og glemmer de pårørende, sier Olivia, som synes det er viktig at man husker de også. – Det siste året har jeg vært redd for Corona da jeg er i risikogruppen på grunn av lungene, så det har vært slitsomt psykisk, forteller hun. – Jeg tenker også på hva som vil skje med hestene om jeg blir borte. Når jeg forteller mamma om mine bekymringer, så sier hun enkelt at vi skal alle dø. Og det er sånn jeg fungerer. Jeg er takknemlig og forsøker å sette pris på hver eneste dag. Alle burde prøve det, smiler hun. Man er her så lenge man er her …

– Hovedgrunnen til at jeg har miniatyrhester er at jeg vil bruke dem som besøkshester for eldre, barn, unge og andre som måtte ønske det. Jeg ønsker så sårt å gi andre den samme gleden som jeg får av “jentene mine”, sier Olivia.
Foto: Helena Støvne.

Miniatyrhester

– Men jeg er fortsatt i stallen, sier Olivia, som har kjøpt seg to miniatyrhester. De er «barna» mine. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten hestene. Det er mange som spør når jeg går tur om jeg har de små hestene fordi det er morsomt. Svaret mitt er egentlig ganske enkelt; Nei, altså det er jo ekstremt morsomt, men hovedgrunnen er at jeg vil bruke dem som besøkshester for eldre, barn, unge og andre som måtte ønske det. Jeg ønsker så sårt å gi andre den samme gleden som jeg får av jentene mine, avslutter Olivia. Hest er best – og burde vært på blåresept!

Olivia sin podcast kan du høre her.