Fra travbanen til ridebanen

Anne Guro Dahle-Fischer har drevet med travere i hele sitt hesteliv. Men så dukket drømmen fra barndommen opp – i form av en Akhal Teke. 

Anne-Guro Dahle-Fischer har fått barndomsdrømmen oppfylt! Her med sin 3 år gamle hingst, Azor, som hun har importert fra Pyatigorsk i Russland.
Foto: Dressur Så Klart/Line Moen.

– Jeg har vært frelst på hest siden jeg ble dratt med i stallen som 8-åring, forteller Anne – Guro. Nå har jeg blitt 37 og er fremdeles frelst på hest! – Jeg fikk min første hest på fór da jeg var 11, etter å ha tilbrakt en uke på rideleir. Dette var den første av flere eks-travere før jeg gikk all in i travet som 19-åring da jeg flyttet til Trøndelag og begynte å jobbe på en trenerstall. Der trente jeg travere og tok etterhvert móntelisens, og levde for det de neste 10 årene. Etterhvert flyttet jeg hjem til Kvæfjord for å overta gårdsdriften med 50 melkekyr, og la travet på hylla. Nå begynte jeg å drømme om en reindyrka ridehest som min varmblodstraver på 15 aldri ville bli. Jeg startet å lette på Finn.no etter det som skulle være en skolert, voksen vallak på 1.75 som skulle bli min fremtidige lærehest. 

Akhal Teke-hesten antas å være en av de eldste overlevende og reneste av hesteraser. Akal Teke er en etterkommer av den gamle turkmenhesten som stammer fra Asia og ble brukt av nomadestammer som en krigshest. Senere ble den tyske hesten brakt til Russland, og den beste avlsmassen (inkludert hingsten Bionou som dominerer mange Akhal Teke-linjer i dag) ble ført til den første Akhal Teke-stutteriet, Zakaspiisky, nær Ashkhabad hvor rasen ble utviklet og brukt av det russiske militæret.

Akhal Teke

– Den planen slo derimot feil da drømmen fra barndommen dukket opp i form at en Akhal Teke, forteller Anne-Guro. – Jeg fikk ikke kjøpt denne men spiren var sådd, og jeg kunne ikke se for meg noe annet. Akhal Teke skal være den eldste og reneste hesterasen med bakgrunn fra Turkmenistan. Disse hestene blir i Russland og Turkmenistan brukt til galoppløp, men har egenskaper til både dressur og sprang. Kanskje mest kjent for sin utholdenhet og sin skinnende pels. Det skal være en både smart og hengiven hest, forklarer Anne-Guro. Dermed ble Google neste, og Anne-Guro fant ei informativ salgsside med kontaktinfo til ei kyndig dame ved navn Nadja. – Hun tilbydde meg hingsten, Azor-Ser, en da 2 åring som hadde gått i galopptrening. En hest som ikke ville vinne, men som hadde et godt vesen. Problemet var jo bare at han sto i Pyatigorsk, Russland, som er omtrent 4000 km fra Kvæfjord!

Akhal Teke-hesten antas å være en av de eldste overlevende og reneste av hesteraser. Akal Teke er en etterkommer av den gamle turkmenhesten som stammer fra Asia og ble brukt av nomadestammer som en krigshest. Senere ble den tyske hesten brakt til Russland, og den beste avlsmassen (inkludert hingsten Bionou som dominerer mange Akhal Teke-linjer i dag) ble ført til den første Akhal Teke-stutteriet, Zakaspiisky, nær Ashkhabad hvor rasen ble utviklet og brukt av det russiske militæret. Foto: privat.



Ferden fra Pyatigorsk

– Azor startet ferden mot Norge i oktober sist år med å ta noen blodprøver som måtte tas sjekkes på et laboratorium Russland, forklarer Anne-Guro. På grunn av coronasituasjonene jobbet det kun eldre over 65 år på dette laboratorium, så det var ikke bemannet hver dag. Dermed stod han to uker i Moskva før han la ut på neste etappe, som skulle gå via Riga og videre med ferge til Stockholm. Det gikk heller ikke helt uproblematisk for seg. Der ble det stopp for å vente på at fergen skulle fylles opp med 25 %. Det tok for lang tid og eksportpapirene var kun gyldige en uke. Jeg fikk dermed beskjed om at de returnerte til Moskva, men så fikk jeg kontrabeskjed at de tok en ferge fra Tallin. Så etter 3-4 uker i transitt ankom han Norge, og en stall på Skedsmo som virkelig tok vare på hesten. Vi ble enige om at han skulle stå der en måned for å ta seg skikkelig opp igjen før han tok fått på siste etappe opp til Nord-Norge. 

Azor reiste 4000 km fra Pyatigorsk i Russland til Kvæfjord i Nord-Norge. Foto: privat.

 
– Planen min var jo å få meg en skolert eldre ridehest, sier Anne -Guro, men det ble istedet en 3-åring som er galopptrent. Men vi får lære sammen. Han er en fantastisk hest å jobbe med. Han er sosial og helt avslappet i enhver situasjon, så jeg ser frem mot jobben. Jeg reiser til Sæteråsen Stall- og Rideskole for å få undervisning, også gjør jeg det jeg kan med turridning og miljøtrening. Men drømmen er at jeg igjen kan konkurrere. Men denne gangen på ridebanen og ikke travbanen!