Støtteapparatet: Møt moren til regjerende Norgesmester for ponni kat. ll

For at en som utøver skal yte optimalt er man helt avhengig av et godt støtteapparat. Vi har tatt en prat med Trine Nielsen, som selv er aktiv utøver i tillegg til å være mor for regjerende Norgesmester for ponni kategori II, Thia Elise Nielsen.

Trine Nielsen er mor til Thia Elise Nielsen. Her under fjorårets premieutdeling i NM dressur for ponni. Foto: privat.

– Jeg er mamma til 4, og jeg har drevet med hest siden jeg var 7 år gammel, forteller Trine. Jeg begynte som de fleste i rideskolen, avanserte til «stallgjengen» og kjøpte min første hest da jeg var 14 år av Morten Åsen i 1985. Det var en rideskolehest jeg red på Rideleir på Stall Monserud. Han het Mr. Valentino og var en knabstruper. Jeg har hatt hest kontinuerlig siden 1985, og frem til i dag hvor jeg har Kenji, en KWPN på 6 år etter Negro/Jazz. Kenji er hest nr. 12 for egen del + at jeg har hatt totalt 4 ponnier til Thia (barna). 1 shetlandsponni og de resterende 3 sportsponnier. Jeg var i utgangspunktet sprangrytter og har i mine yngre dager vært Nord Norsk Mester i sprang både på ponni og hest, ridd Lag NM sprang og ridd 130 som høyeste klasse (det er noen år siden nå). Med min forrige hest, Eragon, begynte jeg å satse på dressuren som hovedgren og red den opp fra ingenting til MA. Den red jeg også litt sprang med (120) og debuterte som feltrittsrytter i en alder av 45 år. I feltritt kom vi til 1 meter og deltok i Lag – NM i 2018.

Fortell litt om Thia 

– Thia er den yngste av mine 4 barn og den eneste som ikke har astma og allergi, forklarer Trine. Hun ble mye med i stallen allerede som 2-åring. Hun elsket å ri, men var for ung til å begynne i rideskolen. Da hun ble 4 år kunne hun endelig begynne i ponnirideskolen i Tromsø. Et unikt tilbud for de minste med kun kat. 3 ponnier og maks 6 på timen. Her lærte hun det viktigste i ridningen – glede, mestring og samspill. Etter 4 år i ponnirideskolen flyttet vi fra Tromsø og til Østlandet. Nå var Thia 8 år og hadde et kurs på Stovner og et på Nes. I april det året hun fylte 9 fikk jeg et unikt tilbud om å kjøpe en ponni fra Tromsø som hadde lært opp flere unge jenter og barn til venninner av meg. Jeg visste denne ponnien var bombesikker og gikk både sprang og dressur. Med meg på laget fikk jeg ei venninne som hadde en jente på 10 år – så vi kjøpte denne sammen.

Mohito var en New Forest på 140 cm, og til stor glede for jentene. Han formet seg etter rytter og kunne være både lat skoleponni og yr sprangponni. Thia startet sin første sprang og dressurkonkurranse 8 år gammel på Mohito. Sprang var selvfølgelig mest spennende. Med sine 120 cm og 24 kilo, var det ikke så lett å oppnå høye prosenter i dressuren. Mohito hadde mange titler i bagasjen både i dressur og sprang, men han bøyde ikke på nakken av seg selv. Thia red sine runder i LC med prosenter på øvre sjiktet av 50-tallet, og var like misfornøyd hver gang. Når jeg prøvde å fremheve at 58 % var en utrolig flott prosent sett ut fra hennes utgangspunkt (størrelse på henne i forhold til ponnien), så ble jeg bare møtt med at jeg var misfornøyd når jeg hadde fått 65 % – så jeg trengte ikke å lure henne! Hun var ikke særlig ivrig til å starte dressur, men jeg forlangte at hun startet som en del av læringen. Feltritt ble også testet og dette syntes Thia var gøy.

I 2018 overtok vi Mohito 100 % og det ble mer stall og mer ridning. Etter nesten 4 år med Mohito knakk hun koden og begynte å ri ponnien til kontakt og ettergift. Hun vant Sørum Cup i 2019 i LC og red plutselig til prosenter opp rundt 70. Dette året ble det både NHF med Skoies cup sprang, Feltritt og KM dressur for lag og individuelt. Hun red etter hvert LB dressur og nærmet seg 70 % her også. Men fremdeles var det sprang og feltritt som var aktuelt. Sommeren 2019 var hun med Sørum Fritidsgård og stallgjengen til Nordisk. Her fikk hun et ønske om å ri Nordisk sprang og et ønske om å satse. Thia var i utgangspunktet ikke den tøffeste på hesteryggen, så jeg gikk noen runder med henne i forhold til ønsket om å satse såpass høyt i sprang og hva det krevde av type ponni og temperament på ponni. Vår Mohito var nå 16 år og vi ønsket ikke å presse han noe høyere i klassene. Mohito ble solgt som gårdsponni til Hedemark etter tro tjeneste som læreponni for et stort antall unge piloter. Med et begrenset budsjett ble det kjøpt en urutinert ponni fra Irland som vi håpet kunne bli den nye sprangponnien til Thia. Dessverre så var den litt for grønn og utfordrende. Etter halvannen måned hadde vi en ulykke med den hvor den steilet og falt bak på rygg med Thia under seg. Thia var heldig – 2 dager på sykehus med 2 ufarlige brudd i bekken og noen uker på krykker. Ponnien ble sendt bort via selger og Thia gikk i tenkeboksen. Frykten hadde satt seg i henne, men hun ønsket jo å ri. Et besøk hos Mohito på Hedemarken og Thia var tilbake i salen med et smil om munnen. Hun ville fortsette!

Thia Elise Nielsen er regjerende Norgesmester for ponni kat. ll.
Foto: Dressur Så Klart/Ingrid Schnelle.

Ved en tilfeldighet kom jeg over annonsen på Gjerdals Firefly på nett. Min venninne hadde snakket om denne ponnien lenge, men vi skulle jo ikke ha dressurponni. Nå lå Fly ute for en låneavtale med senere kjøp, og etter å ha snakket med Thia, sa hun at hun kunne i alle fall prøve han. I romjula 2019 kom Fly til oss for å være en uke, og etter første rideøkt var Thia klar i sin tale – Fly var kommet for å bli! Nå ble dressur morsomt og selv om hun brukte måneder på å jobbe seg gjennom frykten som satt i etter ulykken, strålte hun hver gang hun satt på Fly. Hun fant raskt ut at drømmen om Nordisk og NM i sprang nok egentlig var utenfor hennes rekkevidde psykisk, også før ulykken. Så denne ble erstattet med NM og Nordisk Dressur.

– Som person er Thia bestemt, ydmyk og målrettet. Hun er rastløs og ekstremt sosial. Derfor passer hesteinteressen henne perfekt. Hun kjeder seg lett om det ikke skjer noe rundt henne, og liker å ha ansvar. Som rytter er hun målrettet, selvkritisk og ambisiøs – men samtidig forsiktig. Hun er ryddig og nøye på stallen, men ikke hjemme, ler Trine.

Hvordan er det å være forelder til en aktiv utøver?

– Det er fantastisk moro er det første jeg tenker, sier Trine. Men det er tidkrevende og dyrt. Du må ha tilgang til en god ponni/hest, en god trener og man må sette sitt egne behov i andre rekke. Men den gleden jeg føler når hun er ute på banen med Fly kan ikke beskrives med ord. Da hun red sin første Kür på Tanum i august 2020 kom tårene straks musikken startet. Man bobler liksom over av stolthet. Å høre Norges Nasjonalsang spilles med din datter øverst på pallen kan heller ikke beskrives – det må oppleves! Jeg er nok langt mer nervøs med henne på banen enn jeg er når jeg selv rir – jeg er faktisk ikke nervøs når jeg selv er innenfor railen. Men det er ikke langt mellom første og sisteplass. Du må også tørke tårer og hjelpe de å takle skuffelse når det ikke går som de forventer, og hjelpe de å holde fokus når det gjelder.

Hvilke roller har du som støtteapparat?

 – Jeg er vel primus motor rett og slett? Jeg bærer det økonomiske, planlegger og bestemmer når hun skal ri på treninger, om ponnien skal ha fri og styrer hvilke stevner hun deltar på. I tillegg har jeg trenerkompetanse selv, så jeg bidrar litt med instruksjon/veiledning i hverdagen. Jeg er sjåfør og organisator, berider når det trengs og mamma når det er påkrevd. Når vi er på større stevner er hun veldig selvstendig: Hun syr fletter, møkker, ordner maten og fikser alt selv. Jeg er ingen ponnimamma som syr puter under arma, men leier ponnien, er mental støtte og passer på tiden for henne. Hvis treneren ikke er tilstede hjelper jeg henne på oppvarmingen, også filmer jeg selvfølgelig, sier Trine.

Trine er selv en aktiv utøver: – Jeg står alene om alt det økonomiske, og det er rett og slett ikke rom for at vi kan trene og konkurrere aktivt begge to. Jeg har jeg valgt å prioritere Thia – hun har en fremtid med sin unge alder, sier Trine. Foto: privat.

Hvordan er det å være aktiv utøver selv i tillegg?

– Det er blitt utfordrende nå som Thia er kommet på et såpass høyt nivå at hun er med i satsningsgruppen til landslaget, forklarer Trine videre. De stevner hun skal delta på ofte er Land/Elitestevner, og etter hvert utlandet. Det er relativt store kostnader til reise, opphold og trening forbundet med dette. Jeg har selv unghest og hadde lyst å satse på unghestklasser og videre utvikling. Jeg har nå innsett at verken tid eller økonomi tillater full satsning fra min side i år. Jeg står alene om alt det økonomiske, og det er rett og slett ikke rom for at vi kan trene og konkurrere aktivt begge to. Jeg har jeg valgt å prioritere Thia – hun har en fremtid med sin unge alder. Ponniårene er en begrenset periode. Jeg er blitt 50 år, og om jeg venter 2 år før jeg prioriterer meg selv, så spiller det ingen rolle. Jeg har gått noen runder med meg selv her, men noen endelig avgjørelse på om jeg legger det helt bort i år eller forsøker å delta litt er ikke tatt. Kenji er i alle fall et godt utgangspunkt som juniorhest til Thia når hun skal over på hest – så planen er å dele når ponniårene er over.

Både mor og datter er aktive utøvere. – Det å ha en felles plattform som stallen, hestene og miljøet i heste – Norge er ganske unikt, forteller Trine.

Hvordan blir forholdet mellom mor og datter når dere deler hobby?

– Jeg vil vel påstå at det blir et veldig godt mor-datter bånd der. Det å ha en felles plattform som stallen, hestene og miljøet i heste Norge er ganske unikt. Med en felles interesse har vi alltid noe å prate om, vi elsker begge å gå i utstyrsbutikker og se hesterelaterte filmer på Netflix. Man har en helt annen oversikt over hvilke venner hun omgås og hva hun gjør hver dag enn «vanlig ungdom», sier hun.

Hvilke utfordringer møter du på?

– Jeg har 3 barn til, og jeg vet at de synes Thia får mye mamma-tid som de ikke har fått på samme måte.  Det har ikke vært like lett å balansere, sier Trine. Men jeg prioriterer å dra på ferie som andre familier og inkludere alle barna. Nå er 2 av de voksne for lenge siden, så de sammenligner med tiden da de var på samme alder. Men de er alle stolte av henne og synes det er stort at hun er kommet så langt i ridningen.

En annen utfordring er veiledning i treningen. Jeg har jobbet som rideinstruktør i rideskole i mange år og har Trener 1 kompetanse. Men å undervise sin egen datter er ikke like lett – da kan det oppstå små konfrontasjoner. Hun er en ydmyk elev ovenfor andre trenere, men mamma kan man svare tilbake liksom. Men jeg er streng på hennes oppførsel mot meg når vi er ute, og aksepterer IKKE at hun svarer meg tilbake. Da går jeg rett og slett.

Du legger jo ned en del tid for at Thia skal få være utøver, blir du satt pris på?

– Ja, det vil jeg si. Hun er 14 år og i den alderen ser man ikke alltid helheten og det å være litt egoistisk hører til den alderen. Men hun vet at vi sitter på begrensede midler i forhold til hva denne sporten koster, og da er det ikke mye annet hun får være med på. Hun dedikerer rett som det er innlegg på Instagram til meg hvor hun fremhever at jeg er hennes viktigste støtte i dette. Hun må «jobbe» hjemme for å betale for noe av det hun er med på. En ridetime hos Merethe krever 3,5 timer med «jobb» hjemme. Da måker hun snø, ordner til Kenji på en av hans fridager, rydder, støvsuger osv., avslutter Trine.