Støtteapparatet: Mamma´n til Pernille

For at en som utøver skal yte optimalt er man helt avhengig av et godt støtteapparat. Da en god del av konkurranserytterne er yngre er det enda mer viktig. Vi har tatt en prat med Heidi Hansen, som er mor til dressurrytteren Pernille Høistad.

Lag NM på Borge i 2019. Foto: privat.

Av Charlotte Moen

Heidi Hansen, er straks 53 år, mamma til Pernille, og samboer med Tom. Hun jobber som Fleetkoordinator hos Norsk Scania og som stalljente på Stall Uller Gård. – Jeg har interessert meg for hest hele livet og begynte å ri når jeg var 3 år, forteller Heidi. Ble aldri annet enn hobbyrytter og trives egentlig best med å jobbe i stallen og kose meg med hestene. Har bodd og jobbet med travhester i USA og Nederland, men det er ridning som ligger mitt hjerte nærmest. Jeg elsker å være aktiv og på farta og blir kalt «Duracell» av de på stallen. Kan ikke ri et lett c program, men er en aktiv skriver på dressurstevner og skrevet for mange internasjonale dommere og syns det er veldig lærerikt. Jeg er fast onsdagsrytter for Gunn Skovholt på 11. året, og er stort sett glad og fornøyd med de små hverdagslige ting. Og er jeg ikke på stallen, så finner dere meg på hytta på Roland, enten foran peisen, i vannet eller på sopptur.

– Det er veldig gøy og jeg er heldig som får være med datteren min hver dag i stall og på stevner. Ikke alle foreldre som ser barna sine så mye som meg, sier Heidi. Her sammen med Pernille fra Lucia feiring i desember. Foto: privat.

Datteren Pernille 

– Datteren min Pernille er en aktiv, glad og litt sprø jente på 22 år. Hun er samboer med Oscar og sammen har de lille Carmen på 3 år (en døv tibbe), sier Heidi. Pernille fikk en ponni til jul da hun var 8 år, da hadde vi forsøkt alt fra svømming, dans, fotball, men det var kun hest som gjaldt. Begynte å ri for Ellen Birgitte Farbrot da hun var 9 år, fikk Apsalon til Gunn Skovholt på fòr da hun var 12 og har ridd for henne snart i 11 år. Det har blitt medaljer i NM individuelt og lag flere ganger på forskjellige ponnier og hester gjennom årene. Nå rir hun Tailormade Tornado, en vallak på 12 år, som hun har fått låne av Trine H. Stiansen og Tailormade Horses. En hest med et hjerte av gull, personlighet av de sjeldne, men kanskje ikke akkurat en hest som går av seg selv og gjør det enkelt for rytteren. Pernille elsker utfordringer og annerledes hester. Hadde Pernille fått bestemt selv så hadde hun nok ridd hele dagen, og hatt en stall full av rare hester og et par tre omplasseringshunder. Som rytter liker hun nok best å være i angrepsposisjon, og ikke at alle forventer hun skal vinne. Hun har stor respekt for mange av sine konkurrenter, men hun frykter ingen som hun sier. Når jeg ser startlisten og tenker at vi bør snu å reise hjem, da sier hun: Det er ikke umulig, jeg har slått den en gang før, det kan gå igjen … Jeg tror hun er en ydmyk og stort sett rettferdig rytter som er like glad for 52% som 72% hvis det var målet denne dagen.

Hvordan er det å være forelder til aktiv utøver?

– Det er veldig gøy og jeg er heldig som får være med datteren min hver dag i stall og på stevner. Ikke alle foreldre som ser barna sine så mye som meg, sier Heidi. Det er også en del ting man må forsake når man velger å prioritere stevnehelger, stallarbeid, kjøring til og fra stall, og ikke minst at det koster å ha en aktiv utøver i huset. Sosiale ting med venner utenom hestemiljøet blir ofte nedprioritert, ferie blir gjerne stevnehelger i inn- og utland, hesten får nye sko før deg! Vi reiser mye og blir kjent med masse flotte mennesker og da opplever jeg ting jeg ikke ville vært foruten. Følelsen når det man har lagt ned av tid og penger gir resultat, og man er stolt, glad, rørt over barnet sitt, det er en spesiell og god følelse. Å være der når ting ikke går så bra, og sammen jobbe seg opp igjen gir et veldig spesielt forhold mellom forelder og utøver syns jeg. Så for min del er jeg stolt over å ha en aktiv utøver i huset.

– Ikke alle foreldre som ser barna sine så mye som meg, sier Heidi. Foto: privat.

Hvilke roller har du som støtteapparat?

– Jeg prøver å ha de rollene Pernille trenger der og da for å ha de beste forutsetningene for å lykkes og drive med det hun elsker mest. Så i hverdagen er jeg stallmedarbeider, møkker, lager høyposer, kjører, observerer når hun rir og bidrar til det økonomiske. På stevner gjør jeg stort sett de samme tingene, men da er det hun som styrer tid og når jeg skal gjøre hva. Da trenger hun at ting blir gjort på hennes måte og tidsskjema. Det hender jeg saler på og gjør hesten klar om hun ønsker å se på en konkurrent, eller trenger litt tid alene før start. Jeg hjelper til å øve program, er med på oppvarming, passer på starttid, sørger for mat/drikke og annet som hører med.

Hvilke utfordringer møter du på?

– Det å være både mamma og støtteapparat er ikke alltid like lett, forklarer Heidi. Vi måtte få hjelp fra en mental coach til å forstå at man reagerer forskjellig når man er nervøs og forbereder seg til stevner. Jeg måtte lære å la den nervøse irritable måten Pernille snakket på, gå inn det ene øret og ut det andre og heller gå en tur eller la det prelle av. Ikke begynne å kjefte for at hun svarte kort eller virket sur. Pernille måtte lære å fortelle hvordan hun ville jeg skulle være til hjelp, hvilke oppgaver hun ville jeg skulle ha og ikke tro at jeg var tankeleser. Det er alltid lettere å bli irritert på mamma enn trener for eksempel. Økonomi kan være en utfordring da utstyr, fòr, veterinær, stallutgifter, stevner, samlinger etc er ganske kostbart i forhold til i mange andre idretter.

– Det går mange timer i stall og på stevner, spesielt i sesongen, så det er viktig at man vet at det man blir satt pris på, sier Heidi. Foto: privat.

Du legger jo ned en del tid for at Pernille skal få være utøver, blir du satt pris på?

– Det går mange timer i stall og på stevner, spesielt i sesongen, så det er viktig at man vet at det man blir satt pris på, sier Heidi. Pernille er veldig flink å takke for hjelp, takke for turer, viser veldig glede når det går bra. Hun er flink til å si fra når jeg kan ta en dag fri fra stall om hun har god tid selv. Hun er stort sett alltid glad og blid mot meg, og det må jo bety at hun er fornøyd tenker jeg. Og når man får jakke med varmekabler til jul så blir man vel satt pris på, ler Heidi, så du ikke skal fryse når du har ødelagt armen og ikke kan jobbe deg varm.