Det viktige støtteapparatet

For at en som utøver skal yte optimalt er man helt avhengig av et godt støtteapparat. Dressur Så Klart har tatt en prat med en av de viktigste rollene, nemlig ponni-/hestemamma´n. Først ut er ponnimamma Anett Christensen som har to aktive døtre i sporten.

Ponnimamma Anett Christensen har to aktive døtre i sporten. Foto: privat.

Av Charlotte Moen

Familiens hobby og livsstil

– Jeg har nok en ganske vanlig ponnimamma-bakgrunn, forteller Anett. Hestegal fra ung alder, og i tillegg var jeg så heldig å ha en mamma som gjorde alt hun kunne for å gi meg muligheten til å ha egen ponni, gå i rideskole og etterhvert gå over til hest. Noen konkurranserytter ble jeg imidlertid aldri, jeg bare trente dressur for treningens skyld, og studiene krevde også sitt. Så ble det samboer og barn, og etterhvert flyttet vi til hjemtraktene mine på Årnes. Her bor vi på et enkelt lite småbruk, midt i skogen og utenfor allfarvei, og inntil nylig har vi hatt ponniene våre oppstallet hjemme. Jentene fikk starte ridekarrieren på skogsveiene og et noenlunde flatt, lite jorde, før vi anla en liten uteridebane. Men og bare trene hjemme under slike forhold duger ikke for satsende ryttere, så det har blitt turer med hestehengeren opptil flere ganger ukentlig gjennom hele året. På den måten har jentenes satsning blitt hele familiens hobby og livsstil.        

To aktive døtre

Thea Synnøve (16) og Adele (15) Christensen Larsen er født tett på hverandre, så de begynte å ri samtidig. – Den grunnleggende rideopplæringen fikk de på min eldre lille varmblods ridehest, og i tillegg hadde de sine egne små ponnier, forklarer Anett. Disse ponniene var slett ikke kjøpt med tanke på konkurranseridning, og de hadde begrenset kapasitet (for å si det forsiktig), så jentene fikk streve en stund på LC-nivået. Fra 2015 tok vi med ponniene for treninger hos Merethe Blikstad i Aurskog, og etter det ballet det bare på seg. Jentene ble lengre og ambisjonene økte, og det ble nye ponnier og hyppigere treninger. Det å være i et system hos en profesjonell og dedikert trener var en aha-opplevelse for oss alle, og det ga jentene helt andre muligheter enn om vi bare hadde fortsatt på egenhånd. 

Thea Synnøve har startet NM ind. og lag flere ganger med sine ponnier. Foto: Helene Gjerde Amdal.

Thea Synnøve har startet NM dressur individuelt og lag i 2018, 2019 og 2020 med sine ponnier, og i tillegg har hun i perioder vært med på sprangtreninger med Danka Tidemandsen. Ponnitiden hennes er over nå, men vi vil vente og se an hva året bringer før vi kjøper hest. Adele fant ganske fort ut at det kun var dressur som gjaldt for henne, og i dag er hun på satsningsgruppa med sin ponni Dumle (Hedemand’s Dumbledore). Ekvipasjen hadde en veldig fin sesong sammen i 2020, og nå håper vi at det vil bli mulig å reise utenlands på FEI-stevner i løpet av kommende sesong.   

Adele er i satsningsgruppa med sin ponni Hedemand’s Dumbledore. Foto: Helene Gjerde Amdal.

Hvordan er det å være forelder til aktive utøvere?

– Det er mye jobb og ikke minst ansvar, så det er ikke en livsstil som passer for de som blir stressa av å pakke en treningsbag før poden skal kjøres til trening, ler Anett. Bare det å følge opp som hesteeier krever jo en del involvering, så jeg synes det er ekstra tøft når foreldre som ikke har bakgrunn med hest, kaster seg ut i det og går “all in” når barna deres vil satse! Ingen vil vel hevde at det er like rosenrødt alltid, og det er klart at det krever tøffe prioriteringer når man er helt vanlige lønnsmottakere. Men i sum er det absolutt verdt det, og vi har fått mange hyggelige bekjentskaper som har vært på den samme reisen som oss gjennom disse årene med treninger og stevner.

Vi har erfart at alle har opplevd nedturer og utfordringer av ulik art, uansett hvor vellykket fasaden ser ut når ekvipasjene er ute på arenaen.

Derfor er det også lett å glede seg på andres vegne når det går bra, og jeg opplever generelt at det er et raust og godt miljø på stevneplassene. I tillegg synes jeg arrangørene er flinke til å legge til rette for gode stevneopplevelser, noe som er ekstra viktig for oss som i prinsippet har definert stevnehelgene som “ferie”. 

Hvilke roller har du som støtteapparat?

 – Det er en slags allround-managerrolle som mange foreldre vil kjenne seg igjen i, og som dekker alt fra det å administrere på et overordnet nivå, til å være sjåfør, groom og våtserviett-sjef på stevneplassen. Jeg bruker også en del tid på å være oppdatert på nyheter i sporten og rytterforbundet, og følger med når det kommer reglements- og programendringer. Hestevelferd og god sportslig opptreden skal alltid være ivaretatt, og selv om mindreårige utøvere blir drevne og godt innarbeidet i dette, hviler det endelige ansvaret på foresatte, sier Anett.   

Hvilke utfordringer møter du på?

– Jeg tror jeg har falt i alle klassiske fallgruver som foresatte møter, fastslår Anett. Jeg har blant annet måtte erkjenne at morsrollen ikke kan kombineres med trenerrollen på en hyggelig måte – i alle fall ikke for oss. Det har vært en trøst å høre at andre har erfart det samme, og jeg beundrer de som faktisk får det til. En annen utfordring er å slippe taket etterhvert som årene går, og gradvis overlate mer av ansvaret til de unge utøverne. Når man både er litt kontrollfreak og lidenskapelig interessert i sporten, må man i tillegg passe seg ekstra for det som kanskje er det alvorligste fallgruven: Er dette noe barna vil, eller er det bare jeg som driver dem til det? Derfor har vi også snakket om dette hjemme; de MÅ si ifra hvis de egentlig ikke har lyst til å satse. Livsstilen vår tar jo også mye tid, og det må nødvendigvis gå på bekostning av andre ting. Men jeg har aldri hørt om noen som angrer på at de brukte for mye tid sammen med barna sine, så jeg føler meg trygg på at prioriteringen er god. 

Du har jo ikke bare et barn som er aktiv, men to. Utgjør det en forskjell?

– Det er ganske stor forskjell, ja. Det mest åpenbare er selvsagt kostnadene – alt er nøyaktig dobbelt så dyrt, sier Anett. Ettersom de er så tett i alder, har de heller aldri kunnet arve noe av hverandre, hverken klær, utstyr eller ponnier. Det neste er det rent praktiske med å dra av sted med to ponnier og to ryttere. Det er ingen som reiser med kun en hest på hengeren til en overnattings-stevnehelg som tenker “du verden, så god plass – her kunne jeg lett tatt med det dobbelte”. Så en hestebil hadde vært herlig, men det blir nok med drømmen, og i stedet har vi kjørt to biler for å få plass til stevneskap og alt annet. Derfor har vi delvis unngått stevnehelger med overnatting for begge, men til gjengjeld har det blitt desto flere stevnehelger for at begge jentene skal få delta like mye. 

Men det er også noen store fordeler med at begge jentene er aktive, i samme idrett og på samme nivå. Jeg ser ikke helt hvordan vi skulle løst det hvis de var like engasjerte, men i hver sin idrett.

På stevneplassen er det også hakket mer intensivt hvis begge jentene starter. Noen ganger har jentene hatt starttid veldig tett på hverandre, slik som under NM 2020, og da blir det nødvendigvis litt høy puls og tunnelsyn, og mindre tid til overs til å være sosial publikummer. Men det er også noen store fordeler med at begge jentene er aktive, i samme idrett og på samme nivå. Jeg ser ikke helt hvordan vi skulle løst det hvis de var like engasjerte, men i hver sin idrett. I tillegg har de på denne måten fått en veldig rettferdig fordeling av vår tid og ressurser, og det er jo en fin garanti mot de typiske diskusjonene om forskjellsbehandling. 

Du legger jo ned en del tid for at jentene skal få være utøvere – blir du satt pris på?

 – Hehehe, det vanskeligste spørsmålet kom til slutt, ler Anett. Joda, jeg vet jentene setter pris på det, men det kan knapt forventes at de tenker så mye over det til daglig. De har jo vokst opp med en hestegal mamma, og derfor har de heller aldri måttet trygle og be om noe som er relatert til det å være utøver. En gang flytter de hjemmefra, og hvis de fortsetter med ridning, håper jeg at vi foreldre får være en del av støtteapparatet deres i fremtiden også.