Å leve i et postkort

Hun lever i et postkort på Sunnmøre og har viet livet sitt til hesten og hestesporten. Hun har opplevd mye motgang, har et stort hjerte, og jobber beinhardt for å nå sine mål og drømmer – møt Camilla Therese Tafjord.

Camilla Therese Tafjord, 27, har viet sitt liv til hesten og hestesporten. – Jeg er en litt sart person med et stort hjerte. Jeg er åpen og ærlig om det meste, og klarer å snu det meste til noe positivt uansett utfordring eller situasjon, sier Camilla. Foto: privat. 

Camilla er født i Ålesund, vokst opp i Nittedal og er nå tilbake på Sunnmøre. Men den første ponnien hun styrte rundt med da hun var 6 år, var shetlandsponnien Valentino. – Han har nok bidratt til å forme meg både som den personen jeg er både generelt og i hesteverden, forklarer Camilla. Han var en nesten uinnridd rabagast med litt for stor sal og som sørget for at man fikk smake på grusen nesten daglig helt til man kunne alle knepene. Hest for meg som ung i hverdagen var kjærlighet og moro. Man hadde ikke noe press rundt seg på å måtte prestere noe. Jeg føler egentlig jeg var heldig som fikk ha det slik, for dette har gjort at veien jeg har formet videre, kun har vært på eget initiativ, og det er aldri noen som har pushet meg til å konkurrere og prestere. Det har også gjort at jeg har måtte jobbe veldig hardt for ting, og jeg alltid har måtte skaffe det jeg trenger på egen hånd. – Min første hest kjøpte jeg med lån, og det var en tabbe uten like, ler Camilla. 

– Her drømmer jeg om å utbedre og målet er 15 avlshopper, en godkjent hingst og selvfølgelig aller helst noen man har avlet selv. Jeg ønsker også at bedriften min skal være så stor at man kan ha samarbeidspartnere og ansatte, og i høst fikk jeg min første lærling i hestefag på gården, sier Camilla. Foto: privat.

Hest som levevei

På videregående hadde Camilla en dyktig lærer innen ridning og hestens helse. Derfor var hennes hestevei ferdig formet etter endt skolegang hvor hun fortsatte som lærling. – Jeg brukte litt tid på å reise rundt å skaffe meg erfaring. Det å jobbe på staller tror jeg gjør at man får et godt lag med træl under huden. Man lærer seg at hverdagen ikke er rosenrød og at man må jobbe knallhardt for å få til ting. Jeg tok det som en utfordring at man alltid skulle klare å jobbe mest mulig effektivt, jobbe hardest mulig og alltid gjøre ting litt bedre enn man trodde man skulle få til. Det er da resultatene kommer snikende, og dette har jeg alltid tatt med meg videre i livet, sier hun. Camilla utdannet seg også til trener og hesteterapaut, noe hun har bygget videre på da hun startet opp som selvstendig næringsdrivende. 

Camillas linjer

Camilla startet opp sin egen bedrift mens hun gikk trenerutdannelsen slik at hun kunne ta betalt for rideundervisning. Først kalte hun bedriften for Valentino Sporthorses. Etterhvert fikk hun interessen for å blogge og livets veier gjorde at hun fikk øynene opp for viktigere ting og hvor tøft livet kunne være, og derfor omdøpte hun bedriften sist år til CL Dressage/Camillas Linjer. – Rett og slett for at man skriver i linjer. Man kan filosofisk sett tenke på livet som en linje, og i dressuren så rir man etter linjer. Bedriften har gått fra å drive med rideundervsining på hobbybasis, til fysikalsk behandling på hest, til å satse på avl av dressurhester, trening, salg og rehabilitering av hest. 

Jeg har alltid jobbet knallhardt for å få til det jeg vil, og når jeg etter en tid nå ser at det går omtrent uansett hva slags utfordringer jeg får, så er det motivasjon i seg selv. Det er også en motivasjon i seg selv at jeg elsker det jeg driver med! Elsker å se at fremtidige stjerner vokser frem i føllene jeg avler, og elsker hver gang en av hestene man trener lærer seg noe nytt, blir sterkere og en bedre atlet. Foto: privat.

Utfordrende og positivt

CL Dressage har i dag tilholdssted på Norddal på Sunnmøre. Den lille bygda ligger godt over en time fra Ålesund, og er omtrent nabobygd med Geiranger. – Så det er utfordrende og positivt å drive med hest her, forklarer Camilla. Det å drive med hest i Norddal har lært meg å tenke ut smarte og kreative løsninger, og ikke være redd for å teste ut nye ting. Det ligger litt unna alt man trenger som konkurranserytter og hestemenneske, så jeg har lært meg å være en ekte cowboy som ikke er redd for å reise rundt med hest året rundt. Når man bor avsides så blir man god på å tenke ut mål og planer. Økonomisk sett så gjelder det å velge ut riktige treninger og stevner for å komme den veien man ønsker. Stevner og treninger tar en del lengere tid når man har lange reiseveier, og de koster litt også når man må ha overnatting samt hjelp hjemme i stallen når man er borte. – For meg personlig er det litt tøft å bo i bygda, forklarer Camilla. Mentaliteten med at «alle kjenner alle» ikke alltid føles like kjekt. Rett og slett fordi man er en litt introvert person som meg, men allikevel satser på drømmene sine, så er man alltid litt redd for å være en snakkis! Samtidig kan den mentaliteten være kjekk, for folk i bygda ønsker veldig ofte at folk skal få det til, så det skjer noe fint i bygdene. Livet på gården består av beinhard jobbing. Det er mye som skal vedlikeholdes, og i tillegg krever hestene sin daglige oppfølging. Her på gården er det både hest og ku. Samboeren min har ku og jobber i et anleggsfirma. Vi satser begge for fullt og det krever en hel del innsats. Selv om det er mye jobb så har vi en fantastisk hverdag som i tillegg til mye hard jobbing byr på mye idyll!  

– Bedriften min har per i dag tilholdssted på samboeren min Ola sin gård i Norddal, der jeg stadig vekk står på for å utbedre og få det slik man drømmer om. Ifht bedriften min er drømmemålet 15 avlshopper, og godkjent hingst eller evt hingster, og da selvfølgelig aller helst noe man har avlet selv. Jeg håper å klare å forsøke å få føll i ti hester fra våren av igjen i 2021, forteller Camilla. Foto: privat.

Å leve i et postkort

– Det flotteste med å leve i hest i Norddal er at jeg lever i et postkort hver dag! Det er stille rundt meg. Man hører alltid fossesusen, måkene og bjelleklang, sier Camilla. Vi har humrende hester i soloppgang. Store flotte fjell og vakker natur som man omfavner seg med hver eneste dag, og alle årstidene bringer med seg hver sin forskjellige vakre magi! Naturen sørger for at alle unghestene får vokse opp med å bevege seg fritt på milevis med verdsarv områder, og jeg har tro på at det skaper sunne og holdbare individer. Så lenge jeg klarer å minne meg selv på hvor vakkert jeg har det rundt meg hver eneste dag, så er det faktisk verdt de ekstra utfordringene man får med å drive med hest her. Man er alltid omringet av liv og aktivitet, og det er helt fantastisk. 

Store flotte fjell og vakker natur som man omfavner seg med hver eneste dag, og alle årstidene bringer med seg hver sin forskjellige vakre magi! Foto: privat.

Tøffe år

Men Camilla har ikke alltid levd i et postkort. Det har skjedd mye i livet hennes som har satt henne på prøve. Hun var mye syk som barn. Var inn og ut på sykehus og hadde en del operasjoner. Når dette gikk seg til, så skilte hennes foreldre seg. – Det var kjempetøft for ei som straks gikk inn i tenårene, forteller Camilla, som også mistet kontakten med faren sin en hel del år etter skilsmissen. I tillegg rotet hun seg etterhvert inn i ett forhold med en gutt som ikke var helt bra, samtidig som hun jobbet døgnet rundt for å holde på med hest. Da hun etter en tid kom på rett spor igjen fikk hun et forhold til faren sin igjen. Hun møtte drømmeprinsen og begynte med sitt eget stallprosjekt, så gikk moren og stefaren hennes bort i en motorsykkelulykke. – Det var veldig tøft, sier Camilla, som samtidig fikk satt forholdet med drømmeprinsen på prøve. Jeg flyttet inn i 2016 og vi gikk veldig fort fra å være besøkskjærester til å være samboere. Ulykken med mamma og stefaren min skjedde i 2017, og ble etterfulgt med mye styr med advokater og arveoppgjør. Med mitt nye påbegynnende liv så ble det rett og slett for mye for meg, og kroppen min begynte å svare med smerter. Jeg var konstant trøtt, sliten og utbrent. Da begynte jeg å jobbe med meg selv mentalt. Jeg fikk det så tydelig fremfor meg at det er hestehverdagen min som gjør at jeg fungerer. Hestene har alltid vært der. De dømmer ikke og de løper ikke vekk for en tåre eller to. De har alltid en trøstende mule, og jeg føler at de aller fleste hestene hos meg virkelig vil gjøre så godt de kan for meg. Det finnes ikke bedre støttespiller enn en hest!

Camilla fikk tatt imot hingsteføllet samme morgen som vannet hennes gikk! Begge to har fått samme navn – nemlig Linus. Foto: privat.

Det har allerede blitt flere på gården. – Min hvite prinsesse etter Negro har allerede gjort sitt i sporten og gitt meg to flotte og overraskende føll. Det første kom etter en sesong hvor Verona hadde startet MB hele sommeren etter det ble konstatert at hun ikke var drektig lengere. Og denne sommeren føllet hun samme morgen som vannet mitt gikk, så jeg fikk mulighet til å ta imot et hingsteføll før jeg dro til sykehuset. Føllet og sønnen min er oppkalt etter hverandre – de heter begge Linus. 

Småbarnsmor 

– Livet ble litt annerledes da Linus ble født, forteller Camilla. Min lille gutt betyr alt for meg, men samtidig som det har vært tøft da han ikke var helt planlagt enda. Jeg er midt i en oppbygningsfase, og da er det neimen ikke bare bare med en liten på armen samtidig. Heldigvis var det et enkelt svangerskap, og han er foreløpig en snill, tålmodig og tilpasningsdyktig fyr som er med på alt. Det har vært en litt tøffere hverdag enn jeg hadde sett for meg før han kom, men samtidig går det greit så lenge man tåler litt kaos og lange dager. Jeg sier til meg selv at alt går for en periode. Han blir heldigvis raskt større og kan begynne i barnehage, så da vil dagene bli helt annerledes. Jeg prøver å roe ned noen hakk akkurat nå, for han er jo baby bare en gang, og jeg tenker at det er viktig å nyte tiden. Jeg er fortsatt ung og hestene går ingen steder, så jeg har bestemt meg for at det er greit og at det ikke skal få knekke meg. Det fine er at man kan drive i dette gamet i mange år, så lenge man passe på helsa og hode. Jeg har heldigvis tro på at er man strukturert og tøff nok, så bør det kunne gå og kombinere mammarollen og familieliv med heste- og konkurranseliv. Jeg må bare legge om livsstilen litt og tørre å ta imot hjelp fra ressursene man har rundt seg. 

– Jeg har heldigvis tro på at er man strukturert og tøff nok, så bør det kunne gå og kombinere mammarollen og familieliv med heste- og konkurranseliv, sier Camilla. Her med samboer Ola og sønnen Linus. Foto: privat.

Camilla har to unghhingster som hun jobber mot å stille til kåring. Den ene er en flekkete 3 års e. Fürstenball x Don Kennedy, og den andre er en 5-års e. Fürsten-Look x Gribaldi. Så har jeg gullhesten min Blondie som er en 11 år gammel vallak som jeg konkurrerer på. Han har en lang skadehistorikk og det har krevd mye å få han tilbake på konkurransebanen. Han er en «once in a lifetime» hest, og jeg får vondt i hjertet av å tenke på at han ikke kan bli like gammel som meg. Han har et hjerte av gull og verdens herligste personlighet. Mine ambisjoner innen ridning er å nå så langt som mulig. Drømmemålet er Grand Prix og ri internasjonalt, men det er lang vei å gå og mye arbeid, så man få se om man klarer det. Et realistisk mål jeg ihvertfall skal ha og som jeg skal gjøre i løpet av livet er å få ridd NM individuelt. For det mener jeg at jeg kan få til så lenge hesten holder seg frisk og piloten holder tunga rett i munnen. Siden jeg sitter med en del unghester så hadde det vært super kult å kunne sikte mot unghest VM en gang, men dette er et veldig ambisiøst mål. Mine ambisjoner innen avl er selvfølgelig å avle drømmeavkommet. Det som tar pusten fra alle og beveger seg som en drøm. 

– Uansett hva som skjer i livet så skal det ikke få stoppe meg i å sikte etter drømmemålet, sier Camilla. Og det er en full stall med lysekrone i taket med avls- og salgshester hvor jeg kan satse på Grand Prix og unghestklasser med et stort team rundt meg. Foto: privat.

Motivere seg selv

– Jeg motiverer meg selv med å tenke i perspektiv og sette meg mål, forklarer Camilla. For meg har det aldri vært noen andre alternativer i livet enn at jeg vil holde på med hest. Siden jeg ikke har hatt noen i ryggen av hverken foreldre eller sponsorer, så må jeg motivere meg selv. Jeg setter meg alltid mål og tenker gjennom hva som kreves for å nå det. Og deretter nye mål. Det er vel den taktikken som virkelig driver meg. I tillegg så har jeg også fått erfare at man aldri har noen garanti for hvor lenge man har ting i livet, og at man aldri har noen garanti for hva som skjer i fremtiden. Derfor er det viktig å alltid strekke seg etter drømmen – for man lever bare en gang.