Innfridde barndomsdrømmen da hun var 50

Etter en rideferie i Botswana da hun var 49, konkluderte Anne – Mette Fjærli med at barndomsdrømmen måtte innfris. Dermed kjøpte hun seg hest og red sitt første dressurstevne da hun var 50.

Det tok litt tid, men jeg kan helt ærlig si: det er aldri for sent! Målet er å ri middels før jeg dør, sier Anne – Mette, som red sin første dressurkonkurranse som 50-åring. Foto: privat.

– Joda, jeg hadde ridd litt før, forteller Anne – Mette. Etter store drømmer som barn, men med begrensende muligheter som kun inneholdt noen rideleirer, drev hun med annen sport. Håndball, klatring, ski, padling og kampsport fylte fritiden hennes. Etter å ha tilbragt mange år i utlandet, begynt hun på ridekurs når hun returnerte til Norge for 15 år siden. – Da kunne jeg egentlig ingenting, sier hun. Jeg tok et par kurs mens jeg bodde i Stavanger. Så flyttet jeg videre hjem til min barndomsby Harstad. Her fikk jeg meg en travhest på for. Bunnsolide Gurion – en hederskar. Jeg ble relativt tøff på tur, men det var også alt. Etter at jeg hadde booket denne sagnomsuste turen til Botswana innså jeg at jeg trengte å lære litt mer før jeg dro. Jo mer jeg lærte, jo artigere ble det. Etter å ha galoppert på savannen med antiloper og sebraer var jeg solgt, fullt og helt.

Jeg kan nemlig ikke tenke meg noe flottere, mer elegant og vakrere enn dressur; et fantastisk og helt unikt samspill mellom menneske og dyr. Foto: privat.

Innfridde barndomsdrømmen

Noen barndomsdrømmer varer ved. – Jeg ryddet ut av barndomshjemmet sist sommer og det gikk i hestebøker, hestetegninger, hestemalerier, hestehistorier og hesteutstyr, sier Anne – Mette. Som liten måtte oljetanken i hagen duge som hest, men nå er barndomsdrømmen innfridd. Et par måneder etter rideferien i Botswana kjøpte Anne – Mette seg egen hest, og startet sitt første dressurstevne som 50-åring!

– Evita, var en ven, litt vill, men vakker hoppe av typen svensk varmblods. Hun var nok litt i overkant krevende for meg, sier Anne Mette, jeg kunne ikke ri spesielt bra. Så hun testet meg og vant stort sett, men lærerikt var det absolutt. Det endte med et par ødelagt skuldre. Ja, jeg vet jeg har to, men jeg har ødelagt begge, ler Anne – Mette, som har operert begge. – Jeg kjøpte en ny hest, min kjæreste Conny, som er en Mecklenburger hoppe på 17 år. Hun er mye flinkere enn meg, med et godt hode, et varmt hjerte og et mildt sinn. Hun er perfekt og beriker livet mitt hver eneste dag.

Første dressurkonkurranse

Sist år var Anne – Mette og Conny til start i LC og LB. – Vi fikk noen rosetter på veien, og gledet oss stort og hjertelig over hver eneste en. I år håper jeg at vi kan prøve oss i LA. Som sagt; målet er middels før jeg dør og jeg er jo allerede 53, så her må vi bare kjøre på, ler hun. Noen skader og Covid-19 gjør at vi kanskje på revurdere planen, men vi får se. Det å starte stevner er bare en tilleggsaktivitet og mest for moro, og skal heller aldri være noe annet. Men det er en bra ting å motiverer seg med – det å ha noe å trene i mot, fastslår hun.

-Jeg har et sterkt ønske om å se dressursporten vokse i nord. Det hadde vært så flott om flere voksne deltok aktivt, og om flere unge valgte dressur, sier Anne-Mette. Foto: privat.

Holde seg i form

– Det heter jo så fint at man bør lære noe nytt, besøke et nytt sted eller gjøre noe man aldri har gjort før minst en gang i året, forteller Anne – Mette. Og en ting er sikkert; når man driver med hest holder man seg fit både i kropp og sjel, og man mangler aldri fritidsaktiviteter. Forsåvidt heller ikke noe å bruke penger på, ler hun. Man opplever hele tiden noe nytt og treffer masse trivelige hestefolk. En vinn-vinn-vinn situasjon!

Dressur i nord

– Jeg har et sterkt ønske om å se dressursporten vokse i nord, sier Anne – Mette. Jeg er også nestleder i Harstad Rytterklubb, så forsøker å bidra aktivt til å utvikle sporten. Vår klubb er liten, ja kanskje blant verdens minste, men favner aktive ryttere utenfor rideskolemiljøet i Harstad. Vi har ryttere spredt utover et større geografisk område fra flere privatstaller i regionen på fylkesgrensen mellom Nordland og Troms.

-Det hadde vært så flott om flere voksne deltok aktivt, og om flere unge valgte dressur. Det er fantastisk at man også i voksen alder kan lære noe helt nytt, og til og med konkurrere. Jeg prøver stadig å få flere med på laget. Dressursporten i nord er ikke stor, men håpet er at den vokser litt hvert år, avslutter den spreke 53-åringen i Harstad.