Fra Kabul til Herning

-Herning var utrolig lærerikt, forteller Mette Ono Njøten, som tok turen fra Afghanistan som et steg i utdannelsen for å bli internasjonal dressurdommer.


-Herning var fantastisk lærerikt, og jeg fikk selv skyggedømt 30 Grand prix ekvipasjene, bisittet og hørt bedømming av ytterligere 20. Og hvilke ekvipasjer – fantastiske hester og ryttere, sier Mette Ono Njøten Foto: Dressur Så Klart/Elizabeth Farbrot.

-Jeg begynte å dømme som veldig ung, forteller Mette. Ved 13-14 års alder ble jeg tatt under vingene til dressurdommer Mette Buck på Tveita Ridesenter. Hun underviste meg på min første hest og jeg ble bitt av dressurbasillen og ble fast skriver for Mette Buck på klubbstevner på Tveita. Med unntak av den klassen jeg selv red da. Jeg husker ikke helt men tror at jeg ble dommeraspirant da jeg var 16 års alderen. Jeg synes det var lærerikt og morsomt, og gikk gradene oppover gjennom flere år. Etter å ha nådd DD3, som innebærer å kunne dømme til og med Intermediate I var jeg i og for seg fornøyd, sier Mette. Det var gøy å dømme selv om det er utfordrende, men jeg syntes det var enda morsommere å konkurrere selv.

Etter hvert konkurrerte Mette i Grand Prix med Helios og hadde derfor ingen planer om å gå videre med sin dommerutdanning. -Grand Prix nivået i Norge er så lite, og dermed var det heller ikke mulig å dømme og samtidig ri på samme nivå, forklarer Mette. Dessverre ble Helios skadet etter at de hadde konkurrert på GP-nivå i to år, og Mette bestemte seg derfor å benytte anledningen til å bli Grand Prix dommer. – Det har jeg ikke angret på, selv om jeg synes at det nesten er like vanskelig å dømme Grand Prix som å ri det, sier Mette. Øvelsene kommer tett, kravene er høye, mulige feil er enorme og man skal bestemme seg på noen få sekunder om noe er bra, ganske bra, akseptabelt, ikke godkjent osv. I tillegg vil jeg jo i likhet med de andre dommerne gjøre en god og riktig jobb, og yte rytterne rettferdighet i bedømmelsen for deres prestasjoner.

For å bli internasjonal dommer skal man ha ridd minimum på Prix St. George nivå, men helst Grand Prix nivå. Mette har selv ridd Grand Prix på Helios. Foto: privat.

Veien til å bli internasjonal dømmer begynte for halvannet år siden da Trond Asmyr kontaktet meg og spurte om jeg kunne være interessert. Umiddelbart var jeg litt nølende, forklarer Mette, som lovet å tenke på det. Etter det ble klart at jeg fikk jobb i Afghanistan og derfor ikke være aktiv med ridingen de neste par årene, lot jeg meg motivere av Trond og Kjell Myhre til å stille meg til disposisjon. DDK var positive og sendte det nødvendige til FEI for å få aksept til at jeg kunne ta fatt på utdannelsesforløpet.

Fra skuddsikker vest til hestemekka

Mette har siden august 2019 jobbet på den norske ambassaden i Kabul. -Jeg har en to års kontrakt med mulighet for ett års forlengelse, forklarer Mette. Det er en spennende jobb i utfordrende omgivelser. Overgangen mellom skuddsikker vest og livvakter hver gang hun skal utenfor ambassaden i Kabul, til omgivelsene under ”Hest & Rytter” i Herning kunne ikke vært større. -Jeg må innrømme at denne gangen tok det en halv dag før jeg kom ut av Kabul-bobla og inn i heste-bobla, sier Mette. Det var selvsagt ikke helt heldig siden jeg startet med å dømme for den danske dommeren Kurt Christensen i CDI* Grand Prix etter å bare ha sett hest en gang på Skype de siste fire ukene. Så helt topp ble det ikke. Dagen etter var det ny skyggedømming for Isobel Wessels i CDI*5, og da fikk jeg godkjent min første av de to nødvendige skyggedømmingene.

Mette skyggedømmer i Herning for Kurt Christensen. Foto: Dressur Så Klart/Elizabeth Farbrot.

Kriterier

Det er mange kriterier som skal oppfylles for å bli internasjonal dommer. Kravene for å begynne på prosessen er å ha ridd på minimum Prix St. George nivå, men helst på Grand Prix nivå. Man skal ha vært nasjonal Grand Prix dommer i minimum to år, og ha dømt aktivt på dette nivået det siste året samt en rekke bisittinger og skyggedømminger for internasjonale ”montor judges”. En omfattende eksamen med skiftelige oppgaver og live kommentering. – Selv om detaljene fortsatt er litt uklare for meg, kom jeg i alle fall i gang i november sist år, hvor jeg hadde mine første bisittinger på CDI*3 stevnet på Blue Hors i Danmark. Trond og Kjell er gode støttespillere og med deres hjelp fikk jeg nødvendig informasjon om stevnet i Herning, kontaktet stevneadministrajonen og dommerne og dro av gårde fra Kabul. Min tidligere elev og venninne Gerd Rognerud som skriver, var det bare å kaste seg ut i det.

Veien videre

-Er foreløpig ikke helt lagt, men jeg trenger i alle fall ytterligere et par internasjonale stevner utover våren og sommeren. Forhåpentligvis kan jeg ta eksamen i løpet av senhøsten, men her er det en del detaljer som jeg må ta rede på. Opplegget er omfattende og det stilles reelle krav, og jeg har forstått at ikke alle som forsøker seg på dette kommer gjennom nåløyet. Det er jo for så vidt betryggende, og en god grunn til å begynne å pugge FEI´s reglement og alle retningslinjer. Det skal jeg gjøre og uansett hvordan det går, så er det i alle fall lærerikt og interessant, avslutter Mette.