Motgang gjør meg sterk

– Det er viktig å glede seg på veien, sier Grand Prix rytter Stine M. Gøtesen, som vet at dressurridning også krever at man takler motgang i den lange prosessen det er å utdanne en dressurhest.


-Når man mister en som Danilla og ikke har flere hester på høyt nivå, så kan det være vanskelig å motivere seg til å begynne helt på nytt igjen, sier Stine M. Gøtesen. Foto: privat.

– Jeg synes det er utrolig gøy og inspirerende å utdanne en hest selv, forklarer Stine, som har hatt den norskoppdrettede hoppen Danilla e. Blue Hors Don Schufro x Schwadroneur siden den var føll. For et par uker siden måtte hun dessverre si farvel til sin partner gjennom de siste 13 årene.

Fra føll til Grand Prix

– Hun var det første føllet jeg kjøpte, forteller Stine. Jeg red henne inn og konkurrerte i unghest klassene. Deretter bar det opp i lilletur og internasjonal Grand Prix. Det har vært litt utfordringer underveis da hun var noe temperamentsfull, men hun var den hesten jeg hadde og hun hadde kvaliteter som gjorde at jeg ville få henne til. Hun er den første hesten jeg har hatt siden hun var føll og utdannet hele veien til GP. For et par år siden vurderte Stine å selge henne, men sånn ble det dessverre ikke. På en trening fungerte hun ikke helt som hun pleide og det kjentes som hun hadde vondt, så derfor ble hun sjekket opp av veterinær. Etter flere undersøkelser fant man til slutt ut at hun hadde en skade i høyre bakben som ikke lot seg reparere. – Det var egentlig en lettelse å finne ut hva som var galt, forklarer Stine. Hesten var misfornøyd og det er så trist å se at partneren din bare forfaller. Tilstanden forverret seg, og på grunn av smerter var det heller ikke aktuelt for henne å bli avlshoppe, så Stine tok det vanskelige valget å lot henne slippe.

-Det er tungt å si farvel til en hest du har hatt i 13 år, forteller Stine. Foto: privat.

Lang vei å gå

– Man blir veldig god på å tenke langsiktig, fastslår Stine. Etter alle år som profesjonell rytter har man opplevd både motgang og medgang. – Når jeg var yngre var jeg nok litt utålmodig og ville vinne alt. Å utdanne en dressurhest tar flere år, så det lærer deg å være tålmodig og være standhaftig. Og de egenskapene reflekterer også resten av livet ditt og hvordan du utvikler deg som person. Man skal nok ha sortert litt oppe i hodet for å holde seg selv i gang og motivert når arbeidspartneren blir borte. Kanskje en idrettspsykolog hadde vært tingen, ler Stine. Nå prøver jeg å senke kravene til meg selv for hva jeg skal oppnå akkurat nå.

Det er viktig å glede seg på veien

og skynde seg langsomt

-Jeg motiverer meg selv med å ha både del- og langsiktige mål. Jeg har drømmer og tanker rundt store og mindre stevner, og vil bli best. Drømmen om å bli best uansett hvor mange slag man får i ansiktet har jeg alltid hatt og den er viktig. Jeg ser nesten alltid positivt på ting, og er det noe som ikke funker så finner jeg en ny vei. Nå som Danilla ikke er her mer, så prøver jeg å hygge meg med den 4-åringe DV-hingsten min Soros Apari e. Blue Hors St. Schufro x Blue Hors Don Romantic, og de små stegene på veien, og kanskje innen 4-5 år så er vi tilbake igjen.

Stine på den 4-åringe DV-hingsten min Soros Apari e. Blue Hors St. Schufro x Blue Hors Don Romantic. Foto: privat.

Litt bedre menneske

-Jeg har nok blitt et litt bedre menneske, reflekterer Stine, som har lært veldig mye om seg selv gjennom både medgang og motgang.  Jeg har blitt flinkere til å lytte, både til mennesker og hestene. Jeg har lært at det er mange veier til Rom. At det som funker for ett menneske eller en hest, ikke nødvendigvis passer et annet menneske eller hest.  Treningen må tilpasses hvert enkelt individ. Detaljer er viktig! Jeg er veldig sta, men har funnet ut at det å gi seg ikke alltid er et nederlag. Man er veldig sårbar når man kun har en konkurransehest på høyt nivå. Så når den ene hesten ikke er der mer, så forandrer hverdagen seg. Helgene er ikke lengere fylt med konkurranser eller samlinger. Dermed dabber ting litt av. Så jeg prøver å være aktiv på andre måter og fokuserer på å gjøre en god jobb med hestene jeg har i trening og alle mine elever.  Så jeg har lært at det er viktig å glede seg på veien og skynde meg langsomt. Hestene krever fortsatt sitt. Man skal fortsatt opp hver morgen å ta stallen og trene hestene. På den positive siden skal blir det nå litt mer fritid, ler Stine, og man er ikke like travel i helgene lengere. Jeg føler at jeg mister litte granne av meg selv, er vant til å være med hele tiden. Men på en annen side så blir man vel et sunt forbilde for sine elever. De ser jo at man ikke alltid er på topp og at det faktisk er greit. Det er tøft, men man lærer mye på veien som man må huske å glede seg over, avslutter Stine.