Når angsten tar over

Fra å være en hardtarbeidende, uredd aktiv dressurrytter, også med en sølvmedalje fra Norgesmesterskapet i feltritt, var det ingenting i Mari som var forberedt når angsten banket på døra.

Mari Korsmo med sine to avlshopper Rafalina e. Skovens Rafael x Aster og hingsteføllet e. Jovian., og avlshoppen La Belle e. Sunny Boy x Figaro. Begge hoppene er drektige med Secret. Foto: Line Moen.

Det hele startet kort tid etter hun falt av en unghest hun hadde for syv år siden. Mari var mørbanka og lå på sykehuset med en kraftig hjernerystelse. Denne opplevelsen skulle vise seg å gjøre livet hennes veldig vanskelig i tiden fremover.

– Noen uker senere begynte jeg plutselig å få angstanfall. Jeg ble veldig svimmel, ustø, følte at jeg skulle besvime og fikk så panikk at jeg var sikker på at jeg skulle dø, forklarer Mari. – Etter hvert fikk ble jeg også redd for at anfallene skulle komme igjen. Så angsten for anfallene gjorde ikke situasjonen bedre. De kom hver dag og gjerne når jeg skulle noe, forklarer hun videre. Jeg var redd for at de skulle komme når jeg skulle på jobb, eller bare noe så dagligdags som å gå i butikken. Denne perioden red jeg kun sporadisk, men det gikk forholdsvis greit å gå i stallen for der var jeg trygg, jeg kunne være for meg selv og jeg følte at jeg hadde en fluktmulighet om jeg kjente at anfallene kom. – Når jeg følte at jeg ikke hadde en fluktmulighet ble det ekstra ille, forklarer Mari videre. Så red jeg på trening for Bjarne Nielsen. Jeg sitter på hesten og alt bare rakner. Det stikker i brystet. Det er tungt å puste og det knyter seg i brystet og jeg føler at jeg kommer til å få et hjerteinfarkt. Jeg hyperventilerer og slutter å puste når anfallene kommer. Jeg blir like redd hver gang, også for hva i all verden som kunne være galt med meg.

Sykemeldt

Mari som alltid har vært et arbeidsjern klarer ikke lengere å gå på jobben og ble dermed  sykemeldt. Det å ikke kunne gå på jobben resulterer i dårlig selvfølelse og følelsen av å ikke mestre noen ting lengere. Mari begynte å gå til psykolog for å komme seg ut av situasjonen hun var i. I det offentlige var det 10 måneders ventetid så hun begynte å gå privat og betalte selv. Hun begynte på medisiner for å ta toppen av anfallene, men det fungerte ikke noe særlig. – Jeg begynte på voksenopplæringen på Jessheim og fikk til rette lagt undervisning på grunn av min situasjon. Jeg gjennomførte og fikk tatt eksamen i en liten gruppe i et eget rom, så det var godt å mestre noe og få tatt eksamen, sier Mari.

I 2015 flyttet Mari og samboeren Rune til Østre Mødre Gård på Årnes. Her begynte Mari å jobbe i stallen. Hjemme på gården hvor det var trygge rammer og hun kunne delvis styre arbeidsdagen selv, både med hestene, stallen og selve gårdsdriften.

MAri med sin nydelige datter Tiril. Foto: Line Moen.

Bare svart

Så ble Mari gravid. – Mens jeg var gravid følte jeg meg ganske bra, forteller Mari. Jeg sluttet med medisiner som ikke hadde fungert noe særlig allikevel og svangerskapet gikk bra, men de siste par månedene kjente jeg at anfallene kom tilbake. Fødselen gikk bra, men dagen etter ble alt svart for Mari. – Jeg bare lå der å så på mitt nyfødte barn, tårene fosset og jeg så ingen framtid overhodet. Det var bare helt svart og jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg gjennom dette og jeg bare gråt hele tiden, sier Mari. Dagene som fulgte var litt bedre, og det samme var de første ukene selv om jeg våknet om natten og kunne være redd. Når Tiril var seks uker gammel våknet jeg en natt og det føltes ut som torden hadde slått ned i hodet på meg. – Jeg var så redd at jeg ringte legevakta, men fikk beskjed om å gå til fastlegen når de åpnet på morningen. Jeg var kjemperedd og mistet grepet om alt. Jeg viste rett og slett ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, forklarer hun. Hos fastlegen fikk Mari sterke medisiner og fikk beskjed om å reise hjem å slappe av å se an. Men fra den dagen kom angsten for alvor igjen. Mari gikk hjem og la seg på sofaen. – Jeg var ekstremt deprimert og greide ikke å gjøre noen ting. Jeg kunne ikke spise. Jeg kunne ikke stelle meg selv. Jeg kunne ikke ta meg av barnet mitt. Jeg lå kun på sofaen. Alt var helt umulig og alt så svart ut, forklarer hun. Jeg klarte ikke en så enkel ting som å stå opp fra sofaen. Jeg har aldri vært suicidal, men jeg hadde tanker som at; hvis jeg dør nå er det helt greit. Jeg var veldig redd for at jeg i min tilstand skulle begynne å planlegge hvordan jeg skulle dø. Mari var helt paralysert av angsten som nå hadde flyttet inn for alvor.

Desperat etter hjelp

Heldigvis var samboeren hjemme og moren hennes tok permisjon fra jobben for  å hjelpe Mari. Ventetiden hos det offentlige var altfor lang så Mari begynte hos privat psykolog igjen. Det var dager som var veldig mye tyngre enn andre og det ble endret på medisiner. Tilslutt valgte Mari å være på Distrikts Psykiatrisk Senter på Jessheim en uke. – Her kunne jeg få hjelp når jeg ville hele døgnet, forklarer Mari, og etter ble jeg fulgt opp med samtaler 1-2 ganger i uka hos psykiatrisk sykepleier. Jeg var desperat etter å få hjelp for jeg var ikke meg selv i det hele tatt. Etter et par måneder med et rent helvete ble verden sakte men sikkert litt bedre. Mari begynte å fungere bedre i hverdagen og klarte å ta vare på seg selv og Tiril.

-Det første leveåret til Tiril husker jeg veldig lite av, sier Mari. – Hesten ble solgt da jeg ikke kunne ta meg av den. Det er helt forferdelig. Jeg hadde et bilde av hvordan alt skulle  bli, men istedenfor ble det stikk motsatt. Det er så forferdelig å tenke på, men nå har jeg akseptert det, fastslår Mari. Dette er ikke noe jeg kunne noe for og hadde ingen kontroll over. Tiril begynte i barnehage når hun kun var 9 måneder. Det ble fremskyndet så jeg kunne få litt fri på dagen. Alle rundt meg har vært helt fantastiske, sier Mari, om denne vanskelige tiden. Alle mine nærmeste har gjort hva de kunne for å hjelpe og støtte meg, og jeg er så takknemlig.

Livskvaliteten tilbake

Det siste halvannet året har Mari har følt seg som seg selv igjen. – Nå fungerer jeg godt i hverdagen igjen, forteller hun. Nå kan jeg gjøre jobben i stallen med hestene og ta del i gårdsdriften. Også hverdagslige ting som å dra på storsenteret med Tiril, noe som før var helt umulig for meg. Jeg har ikke hatt  overskuddet til å begynne ri igjen før nå, så i mellomtiden kjøpte jeg et par avlshopper. Det er så godt å ha egne hester å gå ut til i stallen til. Jeg kan fortsatt kjenne et snev av anfallene en sjelden gang, men heldigvis føler jeg meg som meg selv igjen, avslutter Mari.