Hestene hjalp meg gjennom sorgen

– Sorgen over å miste et barn gikk ikke fortere over, men på grunn av hestene ble den lettere å leve med, forteller dressurrytter og mor til seks, Titti Hamre.

En kald vinterdag i mars måned for 19 år siden forandret livet til familien Hamre seg totalt. Den lille jenta deres, Maisen, våknet ikke denne morningen. – Det var fra denne dagen hesten ble en veldig viktig del av min hverdag, forklarer Titti, som aller helst ville blitt liggende gråtende i senga med dyna over hodet.

Jeg tror ingen aner hvor mye hestene betød for oss alle i denne vanskelige tiden. Sorgen gikk ikke fortere over men ble lettere å leve med.

Den verste dagen i mitt liv
Det var slutten av februar måned. Titti var på helsestasjonen med Maisen som skulle vaksineres. – Jeg ville ikke at hun skulle vaksineres da hun hadde litt feber denne dagen, men ble overtalt av helsepersonellet. På veien hjem ble det handlet inn ballonger og kaker til kveldens fest med alle barna. Etter en koselig kveld hvor hun var fotomodell ble Maisen puttet til sengs og falt fort i søvn etter en aktiv dag, forklarer Titti. Hun sov i rommet rett ved siden av oss, og vi listet oss rundt neste morgen for ikke å vekke henne. Etter at frokosten stod på bordet gikk mannen min, Knut, inn for å hente henne. Jeg var i telefonen med en venninne da Knut kom stormende ut på kjøkkenet og sa at Maisen ikke pustet. Jeg var plutselig i mitt livs verste mareritt.

Når jeg ser tilbake er det utrolig hvordan hestene hjalp meg gjennom de verste dagene i mitt liv

– Fullstendig kaos er vel den beste beskrivelsen jeg kan komme med, sier Titti. Sykebilen kom, forsøkte gjenopplivning, men hun ble konstatert død og kjørt til sykehuset. Jeg var i sjokk. Skalv og gråt. Og midt oppi det hele var det hester som måtte fôres. De eldste ungene tok stallen mens Knut og jeg fulgte med til sykehuset hvor vi ble møtt av en lege og sykepleiere. Etter at forskjellige prøver ble tatt ble den vesle jenta kjørt til obduksjon.

Hestene holdt meg opptatt
– Når jeg ser tilbake er det utrolig hvordan hestene hjalp meg gjennom de verste dagene i mitt liv. Begravelsen skulle planlegges, men fortsatt måtte jeg i stallen og ta meg av 20 hester som krevde sitt. I hestemiljøet har de fleste av oss opplev sorg. Sorg er sorg, uavhengig om det er over en hund, en hest eller et menneske, så det var et “godt” miljø å sørge i, forklarer Titti. I tiden som fulgte ble mange timer tilbragt i stallen. Bare å møkke eller få sitte i en boks alene og grine samtidig som man hørte hestene gomle i seg kveldsmaten var terapi i seg selv. Alle de vonde tankene som kommer; jeg kjente at jeg ikke fikk puste, alt det vonde kom over meg og jeg kunne finne trøst i manen på den kjære hesten min som stod der og lot meg gråte ferdig. Jeg tror ingen aner hvor mye hestene betød for oss alle i denne vanskelige tiden. Sorgen gikk ikke fortere over men ble lettere å leve med.

– Skyldfølelse og bygdesnakk
Jeg kan fortsatt kjenne på skyldfølelsen; at jeg burde ha stått på mitt og nektet, forklarer Titti. Men jeg stolte på helsepersonellet. Hele familien sørget på hver sin måte og det måtte jeg bare akseptere. Alle hadde skyldfølelse som de slet med på hver sin måte. Men på grunn av hestene måtte vi alle holde oss aktive , så vi har blitt en veldig sammensveiset familie siden Maisen døde. Samfunnet krever at du skal være normal ganske fort, det vet nok alle som har mistet noen. Det var vanskelig å ta seg sammen. – Jeg følte at folk snakket om meg på matbutikken; der er hun dama som mistet ungen sitt. Siden ingen på dette tidspunktet visste hva hun døde av, så følte jeg at de konkluderte med at hun hadde dødd i  krybbedød. Noen ganger løp jeg gråtende ut av butikken, mens andre ganger klarte jeg å holde hodet hevet. Men sånn var det ikke i hestemiljøet. Der var folk opptatt av hestene sine og jeg kunne sørge i fred, sier Titti. Når bisettelsen fant sted i kirken med den lille kisten, knakk en av ungene av fullstendig sammen. – Plutselig fikk jeg uante krefter og ville få slutt på bygdesnakket en gang for alle, forklarer hun, som reiste seg opp når presten var ferdig med sin tale, og sa til alle de frammøtte fra skole, familie og venner; Det er ikke vår feil at Maisen døde. Hun ble sendt til rettsmedisinsk for obduksjon og hun døde av vaksinen hun fikk. Etter det ble det slutt på bygdesnakket og sakte men sikkert gikk livet tilbake til sine vante rytmer og rutiner. Man lærer seg å leve med sorgen, forteller hun, og hestene var verdens beste terapi for meg og min familie.