Bønder i byen

Reisebrev fra Carolin fra Dille Dressage fra deres tur til Ermelo.

Det er mange som har en drøm om å reise til unghest VM. Enten som eier, oppdretter, rytter, groom eller trener. Nå har jeg, Carolin fra Dille Dressage, vært der som to av de ovenfor nevnte (eier og oppdretter), og med meg denne gangen var Kjersti Fagerheim som eier Dille Belamigo sammen med meg. Tanja Rusovic med sin mann og trener, deres barn Daniel som groom.  Videre i reisefølget var min mann Kristian, min venninne Signe og Kjerstis venninne Beate. En flott gjeng som reisefølge.

Fra venstre: Kjersti Fagerheim, Tanja Rusoviv på Dille Belamigo og Carolin fra Dille Dressage. (Foto: Kent Rusovic).

Av sted til Ermelo

Reisen til Ermelo startet vi tirsdag etter å ha flyttet hestene hjemme på nye beiter. Etter å ha sprunget rundt som maur i 30 grader pluss, så gjensto 50 minutter til dusj og pakking. Rask flytur til Oslo hvor vi blir hentet og innlosjert hos Signes foreldre i Hønefoss. Onsdag morgen går turen videre med Kiel fergen og alt den har å by på. vi ankommer Kiel i 10 tiden torsdag, og skal være på plass i Ermelo kl. 15. Noe som blir til 22, da vi kjører Elbil som må lades, og sultne mager som ønskers å fylles for hver enda MC Donalds vi kjører forbi (Vi har nemlig ikke Mc Donalds i Bodø). Vi ankom Ermelo ganske så sent torsdag kveld etter en ganske lang reise. Så vi var mer eller mindre kaputt. Mitt reisefølge gikk i seng, mens jeg tok en øl i hotellbaren for å kjenne litt på atmosfæren. Som mange vet holder Dille Dressage til utenfor Bodø, men vi har også en del hester på Stutteri Nexen i Danmark.

Klar for første stevnedag

Fredag er det opp tidlig, frokost og stevnedag. Reisenerver og stevnenerver og to dobesøk senere er vi på vei til stevnearenaen for å hilse på mors gullgutt. Vi mottar våre armbånd som gir oss adgang til stallene og arenaene. Det vrimler av kjendiser og til min trøst ser flere av dem like stive ut i maska som meg selv. Nervøsiteten, spenningen, alvoret…lite latter og skravling på stallgangen her. Fullt fokus! Tanja og hennes familie team har full kontroll, og vi får levert dem de flotte schabrakkene fra Norsk Varmblod som hun skal ri med.

Oppvarmingen går kjempefint, litt anspent men ikke mer enn hva man forventer på en slik plass. Jeg blir helt varm i brystet av å se på hesten som en gang bare var et lite føll, en lurvete åring og en to åring som var høy i rompa. Nå danset han innenfor railen og den ut som den stjerna!

Dille Balamigo representerte NV i 6-års klassen i Ermelo. (Foto: Kent Rusovic).

Inne på konkurransebanen stivner både hest og rytter litt til, og man kan se at samspillet ikke er hva det bør være. Karakteren for ridbarhet blir lav og vi havner langt nedpå lista. Vi bestemmer oss for at dagen etter skal vi la hesten få gå i en mer avslappet form.

Dag to

Og det fungerte! Jubel og glede! Vi har for lengst forstått at noen kamp om plassering blir det ikke, men vi øker totalkarakteren på ridbarhet med godt over 1 poeng på dag 2. Vi er kjempefornøyde med en flott gjennomføring, men som igjen var en gjennomføring hvor vi går for å være ”safe”. Dommeren sier han skulle ønske litt mer trykk på gassen, men vi hadde alt bestemt tempo og ønsket det hele skulle se harmonisk ut. Sist men ikke minst ønsket vi at Dille Belamigo skulle få en god opplevelse og det gjorde han på dag nummer to.

Carolin fra Dille Dressage. (Foto: privat).

Alt i alt…vi er bønder som kommer til byen. Hele Ermelo og UVM sirkuset er bare så proft. Man kan drømme om å slå i gjennom, men realiteten er at det er en kvalitet i de teamene der nede som ikke kan sammenlignes med noe jeg har sett tidligere. Hilste så snarest på Andreas Helgstrand der nede som har kjøpt en av mine ”unge lovende” i år, hvorpå han sier; aahhh det er deg med føllene. Ja, det er meg med føllene. Skal jeg til Ermelo flere ganger så er det kun som avler. Dette er et skyhøyt nivå, og de som kan skal få lov til å leke i den sandkassa mens jeg mer enn gjerne er tilskuer på utsiden.