Tilbake på hesteryggen – i eget tempo


Etter å ha vært borte fra hesteryggen i årevis, fant Sylvia Riddarsporre veien tilbake til konkurransebanen som 54 åring – i sitt eget tempo. (Foto: privat).

– Som ungdom red jeg barbak på naboens fjording, forteller Sylvia som opprinnelig er svensk men flyttet til Norge i 1986. Jeg fikk begynne på rideskole da jeg var 11 år. Et par år senere fikk jeg en kaldblodstraver som jeg red i to år før jeg måtte flytte 17 mil for å begynne på utdannelsen min på Landsbruksgymnasiumet i Sverige. Der ble det ikke så mye riding, men jeg red og kjørte travhester etter skolen. 

Hun utdannet seg til Djursjukvårdare på Sveriges Landsbruksuniversitet. Hun har jobbet som legemiddelkonsulent, leder for dyrepleierne på smådyrsinstituttet og som undervisning koordinator/leder for Dyrepleierutdanningen på Norges Veterinærhøyskole. I dag jobber hun som konsulent og selger for medisinsk utstyr til dyreklinikker og veterinærer.

Barna først

– Med det ble for meg som for mange andre. Fra 1987 og helt til jeg kjøpte en hest til min eldste datter i 2004 så red jeg ikke selv. Da gikk årene med oppfølging av barn og kjøring til og fra rideskole. Jeg valgte helt bevisst en liten og godt voksen læremester; en 19 år gammel svensk varmblodshoppe. Planen var da at jeg kunne ri litt selv og hvis interessen til datteren skulle bli borte så kunne jeg ta over. Interessen ble ikke borte og de neste hestene ble for spreke for meg, forklarer Sylvia. Med to større ryggoperasjoner, dårlig følelse i arm og bein og dårlig balanse fristet det heller ikke å ri de neste årene, så da var jeg støttespiller for både den eldste og yngste døtrene både på treninger og stevner. Samtidig utdannet jeg meg til sprangdommer slik at jeg dermed fikk min egen hobby hvor jeg kunne bidra til sporten.

Savnet ridningen

– Men hele tiden var savnet der etter å kunne ri selv, men jeg var veldig usikker på om jeg skulle tørre å sette meg på hesteryggen igjen. Så jeg tok mot til meg og gjorde det i min egen takt. Det første året skrittet jeg kun litt nå og da. Etter hvert som jeg ble tryggere på min egen balanse og ferdighet, så begynte jeg å trave. Så tok jeg mot til meg og meldte meg på en FH samling i Rauland. Da fikk jeg min klassifisering og nå endelig på gamle dager  kunne jeg snu kroppens begrensninger til noe positivt, sier Sylvia.

Til start

– Det er først i år at jeg har kommet i gang med stevner, da jeg ”arvet” min datters 21 – årige spranghest Aleppo. I år har vi vært til start 7 ganger og vi har ligget på drøye 60 %. Målet mitt var 5 stevner denne første konkurransesesongen, så jeg må nok legge listen litt høyere, fastslår Sylvia.  Jeg setter mål på de små tingene i treningen istedenfor stevner og mesterskap.

Ønsker flere FH klasser

– Det var ekstra gøy at Hønefoss Dressurfestival hadde satt opp to FH klasser alle stevnedagene. Jeg håper flere arrangører tar etter slik at man slipper å ringe å be om at FH klasser settes opp, håper Sylvia. Selv om det er få som starter, så rir man mot seg selv, setter sine egne mål og jobber mot å forbedre seg. Når man har konkurranse som mål, er det mye lettere å være disiplinert i treningen også, mener Sylvia.

Ri i ditt eget tempo

Mitt råd til voksne som har lyst til å ta opp ridningen igjen eller begynne å ri: Ri i ditt eget tempo og den gangart som passer. Ridning er fantastisk helsefrembringende og det å stelle og omgås med hest i hverdagen er en vitamininnsprøytning og avslapning. Å stelle og kose med hest øker oppmerksomhet, følelser og nærvær. Det er rett og slett mindfulness med pels, avslutter den spreke 54-åringen fra Enebakk.

Du kan aldri påvirke hva de andre du konkurrerer mot gjør, hvordan de rir og hvilke hester de har. Så konsentrer deg om dine egne oppgaver og mål, og bli bedre på hver øvelse, en etter en. Det er mitt motto. Sylvia Riddarsporre