Portrett: Mona Mangseth

Tekst og Foto: Mona Mangseth og Monica Knudsen


Hestene gir en ubetinget kjærlighet som har vært uvurderlig i spesielt tøffe, men også gode perioder i livet.
Sporten har gitt et godt og trygt nettverk med gode venner og bekjente og et ønske og vilje til å nå de målene jeg setter meg.


Navn: Mona Mangseth

Alder: 38år

Hest: Quater Figlio e. Quaterback ue. De Niro, født i 2008

Hvem er du som person? En litt privat person, men ganske hyggelig når du blir kjent med meg.

Sterke og svake sider? Sterke sider: Arbeidsom, tålmodig, ærlig, oppriktig glad i hestene.Svake sider: ikke alltid så pratsom, reservert, kan kreve litt mye av andre noen ganger, snakker rett fra levra (ikke alltid like smart)

Hvor lenge har du drevet med hest? Begynte i rideskolen på Oslo Ridehus da jeg var 8 år.

Hva er du utdannet som og hvor tok du denne utdannelsen? Bachelor i husdyr fag fra NMBU. Eksaminert berider gjennom Dansk Rideforbund i Danmark, og holder nå på med utdannelse i Sporveien.

Hvordan opplever du dressurmiljøet i Norge? Det blir hyggeligere jo lenger man har vært med og jo flere man blir kjent med. Det er utrolig mange hyggelige og hjelpsomme mennesker i det norske dressurmiljøet.

Fortell litt om deg selv og hesten din. Hvilke mål har du? Jeg startet i rideskole da jeg var 8 år. Min familie er ikke hesteinteresserte overhodet, så det var ikke snakk om å få egen hest eller hest på fôr. Heldigvis var jeg så heldig å få Anny Hilde Lindén som ridelærer og det har gjort mye for min videre satsing innen hest. Jeg fikk min første hest da jeg var 20 år. En liten halvvill fullblodshest, It’s Pleasure xx, på 165 cm, som var med meg gjennom tykt og tynt i 13 år. Jeg reiste til Danmark i 2004, hvor jeg bodde og arbeidet hos Bjarne Nielsen i et halvt år. Jeg lærte mye og ble flink nok til å bestå opptaksprøven til den danske beriderutdannelsen. De tre første årene var jeg i Ikast Rideklubb, i lære hos Kim Andersen. Han rir mest sprang, så jeg fikk en god opplæring hos han. Kim er en skikkelig rytter, som aldri pusher hestene over deres grenser for å vinne premier. Mens jeg var i Ikast, kjøpte jeg spranghesten, Lipton (5 år da jeg kjøpte han). Jeg hadde han i 8 år og vi red 130 klasser da jeg solgte han.Etter trenereksamen, hvor vi fikk gode nok karakterer til å fortsette, fikk jeg læreplass hos Hasse Hoffmann. Han har ridd både internasjonal sprang og dressur, men er nok kjent for de fleste i Norge som dressurrytter. Hos han lærte jeg mye rideteori og rideteknikk, men kanskje det viktigste av alt: Hestene gjør alt de kan for å gjøre som vi ryttere ber dem om. Hans mantra var: “Det er ikke hesten som er dum, det er rytter`n som er dum”. Det gir rom til ettertanke når hestene ikke reagerer akkurat som vi ønsker. Hvis vi, ansatte, var oppgitt over en hest som ikke svarte på hjelperne som vi ba om, var svaret: “Det er du som har lært den det.” Ydmykhet overfor hesten er den største delen som trengs hvis vi vil lykkes som ryttere.Etter bestått beridereksamen gikk turen hjem til Norge. Jeg underviste og hadde hester i trening i noen år, men med en kropp som ikke spiller helt på lag, var jeg nødt til å skifte beite. Jeg har jobbet på heste- og hovslagerlinja på Natur Videregående skole i noen år, men nå har jeg akkurat startet i ny jobb i Sporveien. Det er spennende og gøy.I 2013 reiste jeg til Danmark for å lete etter nye hest. Hos Hans Jørgen Hoeck, sto Quater Figlio på 5 år. Han ble med hjem og jeg har ikke angret siden. Figlio (uttales faktisk Filio) er verdens triveligste hest. Superkosete og en hest som alltid sier ja. Litt redd for mange ting, men masse turer i skog og mark har hjulpet på. Vi kan gå forbi maskiner mens de holder på å felle trær, men bommen ut fra Ellingsrud er like farlig hver dag. Vi har gått gradene gjennom klassene og debuterte VA da han var 8 år. Mange vil kanskje tenke, stakkars hest, men jeg tror jeg kan si, uten å lyve, at Figlio er den hesten jeg vet om som går mest på tur og har flest rolige perioder. Nå er vi inne i vår 3. sesong i Grand Prix og håper på god utvikling dette året. Det har tatt tid å få han opp i samlings graden dommerne gjerne vil ha, men som jeg har sagt hele tiden: “Vi får heller være litt halvdårlige i noen år, inntil han er sterk nok. Det tar den tiden det tar.” Nå er han 11 år og jeg merker at det begynner å bli lettere for han. Figlio`s forse har vært hans gode takt i piaff og passage. Det har vært viktig å ta vare på dette uten å presse han inn på stedet i piaff og lage spenninger i bakben og overlinje. Målet videre er forhåpentligvis å komme ut å ri noen flere internasjonale stevner og etter det,… The Sky is the limit

😉

Hvilken hest glemmer du aldri? Pleasure, som jeg nevnte tidligere. Han var med meg på en fantastisk reise gjennom 13 år. Fra å være rideskolerytter til at vi red grand prix dressur da han var 15år. Han var fantastisk læremester, en prøvekanin og en så følsom hest at jeg var nødt til å lære meg å ri på teknikk og ikke på styrke.

Hvilken dressurtrener har påvirket deg mest som dressurrytter? Anny Hilde Lindén lærte meg skikkelig hestehåndtering, stell og ridning fra jeg var liten. Jeg er utrolig takknemlig for at hun var den som lærte meg alt fra starten av. Hasse Hoffmann lærte meg ydmykhet og jeg fikk ri noen gode hester hos han og fikk lære følelsen.Min nåværende trener, Hannah Biggs bringer oss videre med den samme hesteforståelsen som jeg har lært tidligere og hjelper oss til neste steg.

Blir du nervøs når du konkurrerer? Jeg har litt sommerfugler i magen, men jeg er alltid mest nervøs for alt det andre, som reisen, hvor skal man bo, få den ultimate oppvarming og alt det der.

Hva er dine tips til de som har lyst til å ta berider utdannelse? Det er en utdannelse for spesielt interesserte. Det er en tøff utdannelse og det er viktig å komme til de riktige lærestedene. Det er en fordel å reise til utlandet å jobbe i stall først. Da er det mange som finner ut at dette ikke er noe for dem. For å sette det litt i perspektiv. Av 24 til opptaksprøven var vi 2 fra min årgang som sto igjen som beridere til slutt etter 6 år. Nå har de endret på utdannelsen, så man kan velge å fordype seg innen enten sprang eller dressur. Dette gjør det kanskje litt enklere for de som bare er interessert i en av delene.

Har du noen rutiner du absolutt utfører i forbindelse med stevner? Nei, jeg er nok kjedelig på det punktet.

Har du en oppfordring til dressur-Norge? Legge enda mer til rette med klassetilbud for seniorene. Nå er det gjort endringer med prosentklasser i VA og det er et topp tiltak, men er det ikke på tide at NM senior snart bytter ut inter 2 og kjører Grand Prix Special istedenfor? Hvis vi har et mål om å hevde oss på den internasjonale arenaen? Øvelse gjør mester, men vi må øve oss i de riktige klassene.