Endelig egen hest kapittel: 2

For et år siden ble jeg intervjuet i forbindelse med at jeg hadde kjøpt meg egen hest, fjordingen Unik.

Unik og jeg har blitt gode kompiser på den tiden vi har vært sammen. Vi har utviklet oss begge to til både å få bedre kondis og mere muskler som er viktig for å orke å utføre morsomme ting sammen og det har vi gjort, nesten alt vi planla, hoppe, starte dressur, vært med på SKEID, litt løshopping og masse tur.

Jeg har hatt ukentlige timer for lærer og i perioder har unik hatt en time med samme lærer som jeg brukte. Jeg fikk da tilbakemeldinger på at Unik ikke er en enkel hest, hun gir ikke noe ved dørene som læreren sa. Det er vel den andre siden av å ha en selvsikker, trygg og uredd hest…?

Siden jeg var totalt uerfaren i alt, bestemte jeg meg for at før jeg skulle longere selv, skulle jeg lære det. Jeg stilte freidig med Unik til første time…..men det var en frøken som ikke var spesielt interessert i å følge beskjeder – hun skulle «bestemme selv» …og maken til mentalt sterk dame hadde instruktøren knapt opplevd….så enden på visa var at instruktøren først måtte longere noen ganger, før jeg kunne overta. Jeg skulle ønske at grunnen til at jeg trengte 3 ganger instruksjon før jeg var klar til å longere på egenhånd var at jeg var «sterk»…men nei da, jeg var superdårlig til dette…Det er jo sånn at man skal være like rolig som når man rir, mens med meg var armer og ben til alle kanter, og alle feil som kan gjøres , klarte jeg.  Det er da man er glad for at man øver på en rolig fjording og ikke en fyrrig VB hest.

Sprang:

Unik var egentlig ikke noe glad i sprang, ganske uengasjert og «gadd ikke» så mye, så de gangene vi har hoppet, har jeg bare hoppet 5-6 hinder og så har vi gitt oss. Jeg har likevel tenkt at dette er bra som en variasjon i treningen så jeg deltok i en sprangtime her på Ellingsrud som jeg står nå. Med godt mot satte vi i gang, men jeg lurer på om rytteren egentlig tenkte at: «Unik, er du sikker på at du vil dette.?»  og Unik tenkte at neeei…det behøver jeg ikke….så på et hinder var det bare jeg som ville over – Unik stoppet – og der lå jeg og kikket opp….MEN opp igjen og hoppet et par hinder og koooste meg med et blåmerke nedover hele låret i mange dager. Etter dette har vi løshoppet noen ganger. Det synes hun er gøy og løper inn til hindrene igjen frivillig flere ganger – og som hun løper, koser seg og sparker bakut når hun er løs – det er en fryd å se på. Sist fikk vi høre at hun hadde forbedret teknikken betraktelig og hun hoppet en meter i fiin stil.

Vi har vært på stevner, mye for treningens skyld og for å få erfaring og variasjon samt ha et mål for treningen. Vi har startet i LC da Unik blir litt «seig» på stevner (hun som er fremover nesten bestandig ellers) og jeg blir litt for «fremover» (som egentlig er litt seig ellers) resultatet har da blitt noe tullefeil som feil gangart enkelte steder (trav der det skulle være skritt og en gang var det galopp i travet..) og at hun har en skulder som bare vil ut! Alt koster poeng, og jeg klarer ikke å ikke tenke at uten de, så hadde det vært oftere plasserin. (men feil er jo feil da ..) men et par rosetter har vi fått. Ekstra takk til Dag Bøhren – fast sjåfør og oppmuntrer/filmfotograf og verdens beste.

Turer:

Jeg hadde en opplevelse som både var fantastisk og helt forferdelig på en gang. Unik og jeg var på skogtur alene. Vi gikk på et nytt sted, men jeg hadde hørt at man kunne gå opp på toppen og gå ned på andre siden. Det var bare det at jeg startet på feil vei…så da vi nådde toppen , var det ikke noen vei ned….og vi hadde gått litt offroad – noe som går kjempefint på vei opp, men jeg fant ikke noe sted å gå ned….det var ikke få tanker som gikk gjennom hodet da – måtte vi ha helekopterhjelp?? Det hadde uansett ikke gått…så jeg lagde langt leietau av tøylene og snudde…Jeg tror Unik må ha forstått at dette var alvor – hun sto stille mens jeg kom meg ned skrenter og ventet til jeg sa at hun kunne komme, hun ventet på beskjeder hele tiden og gikk der jeg nærmest bare pekte selv om det var avstand til meg fordi jeg kunne jo ikke risikere å få 500 kg. over meg. Jeg snubla og gikk og hadde jordas beste hest med meg. Et tips – ikke dra på offroad med ridestøvler 😊 Da vi endelig kom ned til veien og jeg skulle sette meg opp – var bena så skjelvende at jeg endte med å dette av på motsatt side da jeg skulle sette meg opp i salen – DET skulle vi hatt bilde av…!

Vi har hatt lange fine turer alene i alle gangarter og så trygg har jeg følt meg at jeg har filmet på tur i galopp. Jeg har faktisk foretrukket aleneturer fordi frøkna har litt konkurranseinstinkt og helst vil være først dersom vi er sammen med andre hester – litt slitsomt faktisk….

Unik tester nye ryttere så sinnsykt, spesielt på tur, så selv de som er voksne og kaller seg «erfarne» trekker seg. Hun blir «skvetten» Tripper, og blir hard å holde igjen, dette er bare for å se hvem som er sjef…og hun gir seg ikke fort. Vi snakker om Unik som tåler skiløpere, barnevogner, syklister biler, traktorer, lastebiler oooooog folk som trekker bilhul bak seg (har blitt kjempepopulært..)  

Hun har bølla bort flere forryttere, og nåværende forrytter har også fått erfare det, men etter å ha vært på tur med en av mine lærere, og fått fylt opp verktøykassa si og sendte hun meg melding om at NÅ tuller ikke Unik mer, og hun føler seg trygg.

Unik tuller ikke på tur med meg heller, men jeg kan jo ikke ha en hest som nesten bare jeg kan ri på tur….

Min tanker om Unik er at hun trives best som en enmannshest i allsidig bruk og jeg har solgt Unik til en venninne av henne som jeg kjøpte av, det gjør at jeg er helt trygg. Jeg vet at Unik får det superfint, får startet litt, blir brukt variert og får et supert hjem. OG er hun heldig så får hun føll – det hadde Unik og rasen fortjent. Unik er verdens snilleste «tog» og har absolutt gener som fortjener å gå videre. Kanskje hun får det enda bedre enn hos meg, men vet ikke om det går an…

Det å bestemme seg for å la Unik gå videre har gjort at jeg har fått en ny lidelse – nå lider jeg av «løse tårer» Jeg har fått så mange erfaringer og såå mye lærdom av Unik at det ikke kan beskrives, og det å bli tatt imot hennes knegging når jeg kommer, er rett og slett lykke.

Jeg selger litt også fordi jeg har blitt smittet av å se ridehester, jeg leter etter det umulige, en VB som er kald i hodet, trygg og med fremdrift, ikke høyere en 1,60.  jeg vil gjerne starte dressur opp mot M klasser om noen år, men vil gjerne at den også kan hoppe litt småhinder…ikke rent lite dette… og dersom jeg legger til at drømmen helst er en vallak og max 14 år – så er vel lista full av “hester som ikke finnes»  

Jeg satser på at jeg finner den nye drømmehesten før sommeren kommer, plutselig treffer jeg den. Allerede til helgen skal jeg prøve ei dame i sin beste alder som fikk føll i fjor og er klar for opptrening igjen – jeg traff hun forrige helg også, så kanskje en 14 år gammel vallak blir ei 11 år gammel hoppe…?

Nytt kapittel, både vemodig og spennende…..