Fra klubbstevner til distriktsstevne

På vei fra Grønlund i Ski til Søndre Nordstrand Rideklubb søndag formiddag, på vei til distriktsstevne og dressurcup i regi av Oslo- og Akershus Rytterkrets, kommer ydmykheten over meg. Gleden over det jeg driver med. Og ikke minst hvor stolt jeg er over hva vi faktisk får til.

Har vært på vei til utallige klubbstevner grytidlig om morgen, oppe kl 0500 for å få med meg mine to jenter som nå har blir 9 og 10 år. Og lurt på hva i all verden jeg driver med. Da vi begynte å dra på stevner for 4 år siden, var de jo veldig små, 5 og 6 år faktisk. Og det blir en god del barneoppdragelse i samme slengen. En ganske krevende oppgave jeg tok på meg, når jeg nå ser tilbake på hva jeg gjorde.

Ikke eide vi noen egen ponni heller.  Neida, vi fikk låne ponnier fra rideskolen jentene red på, noen lodne, snille pelsdotter, og vi nøyde oss ikke med en ponni. Neida, det er jo plass til to ponnier i hestehengeren vi låner, så vi tar med to av disse herlig utegangsponniene. Og så masse glede vi har hatt av disse skjønne ponniene i mange år. Alltid hyggelig og gøy og komme på klubbstevner og møte andre barn, og aller mest mødre, men også noen pappaer, som er i samme situasjon som oss. Ut på stevne med barna våre.

Etter hvert tok vi grønt kort og har i år tatt steget ut til de ekte stevnene, distriktsstevner.

Vi er så utrolig heldige at vi har møtt en herlig ponni eier som ønsket hjelp til å ”leke” med ponnien sin. Shetlandsponnien er godt skolert, både innridd og innkjørt,  og nok den hesten på stallen med best kondisjon, så mine barn får kjørt seg.  Og så masse lek og kos, de leker sisten på utebanen, vi kjører på tur med dombjeller om vinteren, og de rir på dressurtimer, longsjerer og får hoppe om de ønsker det.  En herlig gavepakke, og en fantastisk god kompis å reise på tur med. Alltid blid og glad, og gjør innimellom sitt aller beste for å ikke skjønne hva han får beskjed om. Men stort sett, gjør han som han får beskjed om, og gjerne litt ekstra også. Ponni er ponni.

For noen uker siden dro vi på vårt første ekte stevne, sprangstevne i Eidsberg. Det hadde snødd 8-10 cm med snø den natta. Men det skremmer ikke hestefolk. Denne helgen dro vi på dressurstevne på Søndre Nordstrand. Eller jeg mente det var på Søndre Aas gård, så vi kjørte dit. Og kjente panikken tok tak, da jeg skjønte at det ikke var der. Men hadde heldigvis god tid, så det gikk fint å kjøre videre til rett sted.

Og for et herlig sted å komme til, Søndre Nordstrand Rideklubb. Fantastiske områder å parkere på, god ryttermeldig med all den nyttige informasjonen vi trenger. (Neste gang skal jeg også sjekke hvor jeg har meldt oss på… ). Og alle herlige mennesker vi møter. Og her kommer ydmykheten min inn. All frivilligheten som blir lagt ned i den idretten eller sporten vi driver med. Og barna våre. Alle er blide og imøtekommende, om det er parkeringsvakten som går med greip og trillebår og fryser beina av seg hele dagen, eller om det er mammaen i kiosken, eller sekretariatet. Blide, imøtekommende og hjelpsomme skjønne mennesker.

Og jeg som gruet meg litt til å reise til nye steder, hvor jeg ikke har helt kontroll på alt. Så blir jeg så gledelig overrasket over hvor gøy og hyggelig det er.

Vi kommer med stevnets minste lille pelsdott, en liten hvit shetlandsponni, og smelter mange jenters hjerter med han. Jeg hører det lang vei. Åååååå, se den søte lille ponnien!!! Og andre ryttere kommer bort og spør om å får klappe han. Og sånn som vi koser oss. Masse skjønne blide mennesker som gjør akkurat det de elsker mest.  Opp tidlig i helgene, ikke noe hvile selv om vi har fri fra jobb og skole, hardt arbeid, og lange arbeidsdager for og sammen med hester, ponnier og barna våre. For en glede, og så heldige vi og som kan gjøre dette sammen.  Store som små, ingen forskjell på barn og voksne. Barna må være med å ta ansvar for dyrene, og blir tatt på alvor av alle. En idrett hvor det ikke skilles på gutt og jente, til en viss grad ikke alder heller. For en lykke.

Jeg blir så ydmyk over at jeg er så heldig å få reise på stevne med noen andre sin fine ponni. Vi er så heldige som slipper å eie egen hest. For en tillit å få lov til å låne henger, utstyr og ponni, og reise på stevne, på treninger. Tusen takk for all godhet og hjelpsomhet av alle som bidrar på stevner, i staller, på rideskoler og dere i rytterforbundet. Med smil og hjelpsomhet som bidrar til at dagen blir hyggelig for så mange.

Jeg håper på og gleder meg til mange år som ponnimamma. (Og tror til og med at pappaen synes dette er litt gøy også)

Hilsen Marit Andresen