Hjemme Hos Rune Mæle

Dressur Så Klart har tatt en prat med rytter, trener og dressurdommeren Rune Mæle.

Hvor lenge har du holdt på med hest?

-Hesteinteressen er nok medfødt og følger slekten. Min far og farfar, henholdsvis er og var aktive innen hestesporten gjennom hele sitt liv via travsporten, og min eldste sønn sitt «første ord» var hest. Jeg oppsøkte selv ridesporten, som 12 åring da jeg besøkte Sandnes og Jæren Rideklubb i forbindelse med at de arrangerte Nordisk mesterskap i Sprang og Dressur i 1986 og har siden den gang vært aktiv i sporten.

Hva arbeider du med til daglig?

-Jeg jobber til daglig som leder av Avanto Capital. Et selskap innen finansnæringen, som jobber internasjonalt med bistand ved kjøp og salg av andeler i selskaper.

Din barne eller ungdoms ride klubb?

-Sandnes og Jæren Rideklubb, i Sandnes kommune har jeg vært medlem av siden 1986. Klubben har sitt eget senter og drives av og for medlemmene. I 2017 har klubben aktive utøvere hentet hjem utrolige mange medaljer i ulike Norgesmesterskap. I sprang ble det gull i flere kategorier, i voltige sølv, og i dressur ble det bronse i Ponni II. Jeg hadde gleden av å ha Jens Christian Eriksen som rideskoleinstruktør i min spede begynnelse, og husker godt Mr Tresmut som hadde mankehøyde på ca 180 cm og i en alder på mer enn 20 år.

Mali og Rune under NM Dressur 2017 på Borge. Foto: Rita Vølstad.

Hvorfor ble det dressur?

-Følelsen jeg personlig opplever når man kommer i fullstendig harmoni med en løsgjort, elastisk, fremadsøkende dressurhest, som gjerne er utdannet til et høyere nivå er for meg magisk. I de tilfeller man i tillegg har gleden av å kunne ri med musikk som passer hestens gangarter og temperament, og man på den måten kan kombinere musikk og ridning, ja da er man «fanget» og Dressuren går foran. Jeg setter dog større og større pris på å ri på tur, eksempelvis på skogsveier i galopp en høstettermiddag hvor sola skinner. Det samme kan være når man rir over galopp-bommer med fokus på «bakketrening», eller har gleden av å jobbe hesten fra bakken ved longering eller tømmekjøring.

Dressursporten er ellers en av de idrettsgrener man konkurrerer på tvers av alder og kjønn, og delvis på tvers av økonomiske forutsetninger. Innsats og stå på vilje gjør at man komme langt, og gjør at sporten er åpen for mange ulike utøvere. Jeg har hatt gleden av å treffe mange ulike personer i sporten både som utøver, dommer og trener, og hvor det er helt klart at disse har hatt betydning i mitt liv senere ved å være gode venner, støttespillere, faglig og sosialt nettverk både i Norge og utland.

En av de personer jeg har hatt gleden av å møte var Rocky (Chief Rider Franz Rochowansky, 1937-1955) ved den Spanske Ridekolen, Jeg fikk anledning til å ri timer for han i USA (hos Nancy Fair på Fair Oaks Farm i Texas), Hans system innen dressur var så enkelt og forståelig at det bemerkelsesverdig. Han faglige tyngde, i kombinasjon med han motivasjon og interesse for sporten var imponerende, spesielt gitt hans alder på 85 år den gang. Hovedbudskapet hans var, slik jeg oppfattet det, være forutsigbar, ha et tydelig og gjennomtenkt system, og gjennomføre på hesten premisser.

Hvilke klasser har du startet?

-I dressur har jeg tidligere konkurrert med flere hester opp til Intermediare. Etter flere års pause fra konkurransebanen, som rytter, har jeg med familien sin unghest , «Landskovs Twilight» (Don Romantic/Temptation), debutert i 5 årsklassene i år. Håpet er at han skal kunne ta oss oppover i klassene.

En hest som har betydd mye for deg og hvorfor?

-Jeg har hatt gleden av å hatt flere gode støttespillere gjennom ungdomsårene, og Urmaker Håland stilte opp med hesten Monsun. Monsun ble kjøpt fra familien Dørum (Grete/Bente), og tok meg til det første Norgesmesterskapet i Dressur for junior. Vi var da fem deltakere i junior klassen. Hesten som lærte meg «dressur» var Avanto. Tilfeldighetene gjorde at Avanto, en dansk varmblods eid av Alf G. Kvia på stallen, ble litt heit og var på vei tilbake til Danmark. Min trener på tidspunktet, Kim Reffstrup, ble kjapt overbevist at dette var hesten for meg, og med velvilje fra A. Kvia så fant man en løsning som gjorde at jeg kunne overta hesten som 18 åring. Det hører med at jeg på det tidspunktet var i Forsvaret med toppidrettsutøverstatus, og gitt uttak til EM/Nordisk kort tid etter kjøpet gjorde at jeg måtte avkorte tjenestetiden ift planlagt. Avanto var en hest, som med bistand fra Kim som trener og rytter, fikk meg til å forstå og utvikle min respekt for Dressur. Avanto sin innsatsvilje, energi og pågangsmot, inkludert erfaringene og bekjentskapskretsen han var med å gi meg gjennom deltakelse på stevner i Norge og utland gjorde at jeg valgte tilsvarende navn på selskapet jeg i dag er leder av.

Twilight, som familien kjøpte som føll gir meg masse glede. Han har åpnet øyene mine enda mere i forhold til behovene som en unghest har, både med tanke som dommer, rytter og hestemenneske. Det med tanke på ulike behovene hestene har i forhold til å bli stimulert både fysisk og psykologisk, viktigheten av å skynde seg langsomt med tanke på å balansere kortsiktige og langsiktige behov, og at man i dommerrollen har fokus på de hovedfaktorer som bringer hestene fremover i forhold til treningsskalaen. Det hører med til historien at jeg nok heller aldri har hatt en så sosial hest i forhold til andre hester, og som er en daglig påminnelse om at det er dyr med egne sosiale behov vi holder på med.

Har du prøvd deg på andre grener med hest?

-Jeg har meritter som Norgesmester for Senior sammenlagt for Fjordhest tilbake fra 90 tallet, og fikk da blant annet testet Presisjonskjøring og Dressurkjøring i tillegg til sprang og dressur. Solkongen, en skolehest fra Sandnes og Jæren Rideklubb var partneren den gang. Har ellers hatt gleden av å starte sprang opp til 1,20 tidlig i min ridekarriere. I USA har jeg hatt gleden av å teste «Cutting horses» i Texas sammen med Cowboyer, og har ellers prøvd Lusitano’er i Portugal som har vært trent for Bull fighting.

Avanto og Rune. Foto: Jon Ingemundsen

Hva gjorde at du ville bli dommer og hva driver deg til å holde på med det?

-Jeg startet på dommerutdannelsen som 18 åring med utgangspunkt i at jeg var nysgjerrig på dressurdømming, og over gjennomsnittet interessert i rideteori og ønsket å forstå mer bakgrunnen for karaktersettingen. Det i kombinasjon med at jeg håpet og trodde det kunne bidra til å gjøre meg til en bedre konkurranserytter. Trond Asmyr husker jeg som en god rollemodell for dommere med tanke på at han var proaktiv i dialogen med ryttere, i tillegg opptatt av at tingene skulle finne sted på positiv og konstruktiv måte. Jeg har siden gått gradene som dommer, og har dømt Grand Prix på nasjonalt nivå siden 2005. Dressurdømmingen har tatt meg rundt om i hele Norge, i tillegg til land som Nord Irland, Lativa, Danmark, Sverige, USA – og hvor jeg har møtt utrolig mange interessante mennesker som brenner for Dressursporten.

Motivasjonen til å holde på med dommer er en kombinasjon av å kunne være delaktig i sportens utvikling gjennom å gi en konstruktiv og rettferdig bedømmelse, samtidig som man får oppleve utøvelse av sporten man setter så høyt på nært hold. Å kombinere dommervervet med familieliv er ikke rett frem, som gjør at jeg etter selv å ha fått to gutter som driver andre fritidsaktiviteter, har blitt mye mer selektiv i hvilke oppgaver jeg påtar meg i en periode. Det gjør og at jeg har prioritert ved anledning å delta på dommerkurs ved internasjonale stevner i utlandet. Det for å sikre at man er «oppdatert» med tanke på å vite hvor lista for 8-9-10 ligger, og ikke minst kvalitetssikre at sin egen dømming er på linje med internasjonal praksis.

«Happy athlete» er et motto som FEI dommer Stephen Clarke satte fokus på for en del år tilbake, og som har gjort at både dommere og utøvere endret fokus enda mere mot tillit og harmoni. Å oppleve hester som er avspent i utøvelsen av Grand Prix øvelser, i samspill med ryttere som er balanserte og lyttende til sine hester, i kombinasjon med at de sammen tørr å «ta risiko» er noe jeg setter høyt i utøvelsen som dressurdommer.

Forutsigbarhet innen dressurdømming er ellers et debattert tema, også i Norge. Dressurdømming er en subjektiv bedømmelse basert på faglige kriterier, utøvd av personer med ulik personlighet og faglig bakgrunn. Det gjør at man ikke alltid enes i sitt syn, og kanskje spesielt når man sitter på ulike steder rundt en dressurbane. Det som er viktig for sporten å minne seg selv på er at det er dommerkollegiet sitt felles resultat, som danner grunnlaget for resultatene og ikke den enkelte dommer. Å være dommer gjør at man må tilstrebe faglig kunnskap innen flere områder, og hvor sportens stadige utvikling gjør at det er viktig at dommerens krav til både faglig utvikling og erfaring er holder følge. Her er det blant annet viktig både for ryttere og dommere at man legger opp til at man så ofte som mulig på L- og E- stevner legger opp til klasser med tre dommere. Det for å sikre at det kollegiet som legger grunnlaget for resultatlistene, samtidig som man sikrer erfaringsutveksling blant dommerne, og at utøverne får best mulig tilbakemelding.

Har du andre verv?

-Historisk har jeg vært medlem av Grenutvalget Dressur, vært arrangør av NM og Elitestevner i Dressur, samt vært aktiv som trener. Kombinasjon av familieliv med aktive sønner, leder av bedrift, dommer og eier av hest gjør at det blir mindre tid til andre verv for øyeblikket. Eneste elev jeg får tid til å hjelpe regelmessig er Mali Vigre Vølstad, som inngår i Team Avanto og rir på landslaget med ponnien Eponas Brenin Mathrafal.

Foto: Privat

Hva brenner du for innen vår sport?

-I relasjon til dressursporten i Norge er har jeg alltid vært opptatt av forutsigbarhet og demokrati når det gjelder muligheter for både ryttere, arrangører, dommere og andre støttespillere. Det at man skal kunne ha samme mulighet uavhengig av hvor man kommer fra i landet, hvem man trener for, hvem man har som støttespillere osv. Eksempelvis er Norgesmesterskapet et utrolig viktig samlingsplass for Dressursporten, og hvor jeg alltid har vært opptatt av at arrangementet er for bredden blant utøvere og ikke kun for dem som er «landslagsnivå». Uten bredde, ingen sport! Det gjør at man bør være meget bevisst på hvordan man legger opp Norgesmesterskapene fremover, inkludert muligheten til å kvalifisere seg for den enkelte utøver uten av det medfører kostnader som utestenger større deler av bredden i sporten.

Å ha vært innom idretter som blant annet fotball og karate de siste årene har minnet meg på den store, frivillige innsatsen som legges ned av mange ildsjeler på trenersiden i flere idretter, og som skaper grunnlag for en stor bredde og dermed mulighet for en god topp. I dressuren er det flere toppryttere som har fått masse bistand fra mennesker som blant annet Grete Dørum og Gunn Skovholt, som ved flere anledninger har stilt både sin egen tid og hester tid disposisjon for å kunne hjelpe talenter oppover. Eksempler på ryttere (nå etablerte GP ryttere) som har hatt stor nytte av den frivillige innsatsen er blant annet; Ellen Birgitte, Jonas, Siril, Stine og Isabel.

Å lykkes innen dressur krever mye innsats fra rytter og hest, samtidig som man har en god faglig bistand. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig med dyktige trenere/dommere/ryttere, som benytter noe av sin tid til å hjelpe opp og frem nye ryttere fra rideskolenivå og til Norgesmesterskapsnivå? Jeg er ikke ute å ta fra jobben fra trenere som har dette som levebrød. Er mer opptatt å appellere til dyktige hestemennesker som kan bidra til at flere unge talenter får tilgang til hjelp uten må måtte betale «skjorta» for å ri på timer en eller flere ganger i uka. Det er den regelmessige jobben som legger grunnlaget for resultater, og så kan helgetrening osv være guleroten innimellom som bidrar til andre impulser.

Rekker du å ha noen andre interesser?

-Har en kone og to barn som bidrar til at vi er aktive med fotball, ski, løping, i tillegg til at jeg selv holder på med litt karate for å øke smidighet og styrke.

Om du kunne velge en dag – hvordan ville din perfekte hverdag være?

-Å kunne starte hverdagen i stallen hvor hesten er klargjort for en dressurøkt, hjulpet en elev eller to, før man tar turen innom sin egen jobb, hadde vært en utmerket start. Å ha familiemiddag sammen med gutta og min kjære kone er ellers et stort pluss på ettermiddagen, før man er sammen med familie og venner om sosiale/sportslige om aktiviteter om kvelden.

 

Hilsen Rune