En sjanse til…

-For knappe 3 år siden red jeg, det jeg den gang trodde ble den siste turen i Grand Prix på Mille. Programmet jeg red i Hjallerup den lørdags ettermiddagen var no’ værre rot, jeg var så nervøs at klappen gikk ned og jeg ga opp. Det kan nesten ikke beskrives med ord hvor flaut det var, Thomas, kjæresten min hadde dratt med til stevne for første gang for å si meg ri Grand Prix, og så gir jeg opp – FLOTT HANNE! Få uker etter denne opplevelsen ble hun pensjonert.

Hanne og Mille i 2013

Tekst: Hanne Brenden Fet

På det tidspunktet, tilbake i januar 2015, hadde jeg vært igjennom et skikkelig kjipt år på en skikkelig kjip arbeidsplass, og jeg hadde vært sykemeldt de siste 6 ukene opp til nyttår. Da kalenderen skrev 01.januar 15, trodde jeg at jeg bare kunne trekke en strek i sanden og si ”dett var dett” – det var desverre ikke så lett, men det er en helt annen historie, og den er lang og kjedelig, så la oss hoppe over den delen.

Fra den kjipe delen av 2015 og til der det begynner å bli bedre, går det noen måneder med et par gærne valg. Jeg synes nemlig plutselig at det var KJEMPE smart å begynne på skole, for å bli pedagog. Ja, okei, dere som kjenner meg godt skjønner allerede her, at kjeden hadde hoppet av – ”pedagog, hun der? Hun som krummer tær bare hun hører en unge som gråter?! – LYKKE TIL!!” Det skulle et par latterlige skoletimer med barnesanger og spikking av kniver, samt et par ekstra kilo på kroppen før jeg  skjønte at noe var helt gæærnt. Det var som om jeg kunne høre at det var noen over på den andre siden av Limfjorden, som hadde bruk for stallpersonale. Det krevde et telefonoppkald, et møte og jobben var min mandagen etterpå.

Hanne og Mille til start i Grand Prix i 2013

På Priess Horses ble min jobb stallesjef, en jobb jeg har fortalt om til Dressur Så Klart tidligere, så hele jobbeskrivelsen vil jeg hoppe lett og elegant over, en jobb jeg stortrives i fortsatt, eller, jeg ELSKER jobben min – det er en sånn jobb man ikke vil hjem fra. Her får jeg masse hjelp med egen ridning, og det har det seneste års tid gitt resultater på konkurransebanen. Utdanningen av, kanskje, en ny Grand Prix hest og internasjonal debut i 2017 har gitt meg blod på tann, og derfor har jeg holdt pensjonisten lett i gang på sidelinjen.

Milles pensjonisttilværelse er ikke helt som alle andres, hun har vært lånehest til Priess beriderelev høsten 2015, som manglet noen starter i MA for å kunne gå opp til eksamen, så har hun gått noen MA/Geo’er med meg i år, og derimellom har hun fått et føll. Her i høst har hun egentlig kun vært holdt i gang fordi jeg ville ha en ekstra hest å øve meg på, men for en måneds tid siden tok jeg henne med til et stevne hvor vi red en Intermediäre A – I ”mini-grand-prix” som jeg kaller det, er det både piaff, passage og etterbytter. Om det var hell som gjorde det vet jeg ikke, men 69,8% ble vi belønnet for i dette vanskelige programmet og DET fikk meg til å gi det en sjanse til.

Hanne og Mille til start i Grand Prix siste helgen i november 2017

Lørdag 25.nov red vi opp midten i Grand Prix, denne gang helt uten nerver. Det var en tur hvor jeg virkelig fandt ut av hvor mye jeg har lært siden jeg kom til Priess for 2,5år siden. På tross av feil i begge seriene, litt dårlig forberedelse til første passage og et par skjønnhetsfeil hist og her, klart jeg å holde hodet kaldt og programmet ble belønnet med 64,3%, hvilket er personlig rekord – det føles virkelig som om vi har fått en sjanse til.

Om det bliver flere starter i Grand prix på Mille, kan jeg i øyeblikket ikke si. Jeg håper jeg kan holde henne kjørende litt enda, men dama er 18år og still going strong, jeg er dog nødt til å tenke på at det ikke er ”bare bare” å ha en ”gammel hest”, selv om hode hennes ikke feiler en d****! Forhåpentlig har jeg en til som snart kan ta over hvor hun slipper – det bliver en spennende tid fremover!