Hjemme hos Dag Smith-Meyer

Dressur Så Klart har tatt en prat med rytter og dressurdommer Dag Smith-Meyer.

Mine kjære hester, Martinic 9 år, og Deluca Holmklit 10 år, begge etter De Noir. Planen er å debutere med de begge i MA i 2018.

Hva arbeider du med til daglig?

-Dagene går for det meste med til stell og ridning av egne hester, tilridning av elevers hester, trening av elever og dømming. Jeg har hus og bor i Finnmark, men er mye på farten og MYE på hytta i Sandefjord. Jeg har elever i Øst-Finnmark, Larvik, Sandefjord og Stokke. Mine hester står på Stall Gøtesen, hvor jeg også kan ha elever og tilridningshester. Nyter også mye av tiden i Finnmark til friluftsliv som turer, jakt og fiske. Vi har hus, hytter, gamme, bil og snøscootere der oppe. Noen er heldig å kan gjøre hva de vil når de når 62 år. Jeg er enda mer heldig, og kunne gjøre dette da jeg 52. Jeg har 25 år bak meg i næringsmiddelindustrien med ledelse innen produktutvikling og kvalitetssikring. Det «søte liv» bestod først iskrem,Diplom-Is, så brus Coca Cola Company og til sist sjokolade Freia, som senere ble Kraft Foods.

Hvor lenge har du holdt på med hest?

-Første gang jeg red var på Sommerleir for barn på Onsøy i Østfold i 1972. Det var «texsas ridning» uten sal og hjelm. Jeg deiste i bakken og brakk armen. Men hest ga mersmak. Begynte på Finnmarks første og eneste rideskole, den gang i Levajok i 1973, 240 km hjemmefra! På den tiden, etter traktorens inntog, var det langt mellom hestene i Finnmark. Jeg dro til Levajok i alle helger og ferier så lenge jeg bodde i Finnmark og fikk fort jobb som stallgutt. Så hest har vært en viktig del av livet mitt i 45 år!

Tempo Holmklit, 8 år, etter Tailormade Temptation i tilridning.

Din barne eller ungdoms ride klubb?

-Jeg fortsatte å reise alle helger og ferier til Levajok Fjellstues rideskole, som ble startet opp og drevet frem til i dag av Anne Margrethe Krohg, kjent som Molle. Hun hadde forvillet seg opp i landdelen, etter en oppvekst på Oslo Ridehus hvor hun var hestepasser for Jens P Heyerdahl og Margrethe Astrup. Hun hadde samlet sammen gamle gårdshester og pensjonerte kløvkompanihester og drev en aktivt og veldreven rideskole basert på sine kunnskaper fra Ridehuset. Jeg flyttet til Bærum 1975 og begynte først som hjelper med terapiridning på Hamang gård hos Elsebeth Bøtcker. Men for å lære mer, tok jeg tog og buss til Lier og red fast på time for Bjørn Iverslin. Red min første skolecup der, i LC, hvor vi red to og to sammen! Heidi Hafskjold var dommer! Det ble deretter egen hest og mange ulike steder og klubber, alt etter hvor skole og jobb førte meg.

Har mange elever i Finnmark. Har vært klubbtrener for Varanger Rideklubb i 7 år. Vi klarer oss godt året rundt uten ridehall!

Hvorfor ble det dressur?

-Litt tilfeldig. Første hesten min var en gammel dressurhest. Og han ga mersmak. Senere fikk man bruke den hesten man hadde til hva den egnet seg til. Jeg fikk ingen støtte hjemmefra til mitt hestehold og jobbet hele tiden parallelt med skolegang. Det ble derfor til at jeg kjøpte billig hester og prøvde å få det beste ut de. Jeg har også hoppet en god del. Skulle en gang ut i feltrittsløypa, men så ble hesten halt. Jeg begynte dressurdommerutdannelsen på Oslo Ridehus i begynnelsen av 80 tallet med kurs for Torunn og Trond. Har alltid hatt vært fasinert av dressuren, da den er så mangfoldig og nyansert.

Bronse i Hallmesterskapet MB 2017.

Hvilke klasser har du startet?

-Jeg har ridd opp til Inter I dressur, og MB sprang en gang på 80 tallet. Det betyr mer for meg å ha utdannet hester opp i gradene, en bare å ha ridd et vist nivå. Jeg har nå 2 hester som jeg selv har utdannet og som skal debutere i MA neste år.

En hest som har betydd mye for deg og hvorfor?

-Det må være Vincent, som var den første gode hesten jeg har hatt. Historien hans var også spesiell. Alle kunne se at dette var en flott hest med stort potensiale, men ingen av de gode og store beridere i Danmark fikk  han til. Jeg var også meget skeptisk da jeg prøvde han. Han gikk og kastet hodet fra side til side og kunne knapt trave 20 m før han panisk satte av gårde i galopp. Jeg fikk ha han på prøve, og jeg rådførte meg med min første ridelærer, Molle i Finnmark. Hun mente at bare hesten fikk tillit til meg, så ville alt ordne seg. Og med mye tålmodighet og god tid kom vi oss opp til Inter I.

Bronse i Hallmesterskapet MB 2017.

 

Hva gjorde at du ville bli dommer og hva driver deg til å holde på med det?

-Jeg begynte med dømmingen under studietiden min i Trondheim.  Både nivå og interesse var laber der den gang og det ble Susanne Schønkopf og jeg som tok toget til Stömsholm og gikk på kurs med legendariske Hans Vikne. Veien videre har gått gjennom å delta på det meste av det som har vært arrangert av kurs og samlinger for oss norske dommere i inn og utland og praktisert dømming på alle nivåer i 35 år.

Egen ridning, trening av andre og dømming har godt hånd i hånd. Ved å ri selv, dømme og trene andre, føler jeg ringen sluttet. Med denne bakgrunn både ser og føler du lettere det riktige samspill mellom hest og rytter og forstår helheten. Som rytter vet du hva som må til av utdannelse og riktig ridning for å nå opp i gradene. Videre ser du lettere den enkeltes hests styrke og svakheter, og vet at du kan komme langt med riktig ridning. Du kan bedre trene dine elever og formidle til de hva dommerne ser etter. Og som dommer vet du bedre hvor vanskelig denne sporten er og kan lette guide ekvipasjen videre.

Å bli godkjent DD4 var en milepæl. Det er en stor ære å få dømme ryttere på dette nivå, spesielt når en vet hvor lang veien er opp til GP, og hvor få som når dit.

Familien samlet: Mannen min Timo Tenni, vår dansk/svenske gårdshund (vi sier norsk/finske hyttehund) Tin Tin, «Martin» og far selv.

Har du andre verv?

-Jeg er leder for Tønsberg og omegn rideklubb

Storfangst på Finnmarksvidda, gamma vår i bakgrunnen.

Hva brenner du for innen vår sport?

-Å dømme dressur en ofte en lite takknemlig oppgave. Lange dager, magert økonomisk, mye kritikk og lang vei opp i gradene, er faktorer som gjør at få dommere har standing nok til å bli en god dommer.

Ryttere, trenere og sponsorer har mange meninger om oss dommere, og mange stiller spørsmål om vår kompetanse.

Stephen Clark, general for alle FEI dommer sa følgende til rytterne på et CDI stevne under rytterfesten:

«We judges are not better than you, not better than our last performance ».

Jeg synes dette var godt sagt. Vi dommer gjør også en prestasjon, og vi baserer den på den kunnskap vi over lang tid har opparbeidet oss. Vi gjør også feil, og vi må hele tiden være ydmyk for at vi kan komme feil ut på enkelte ekvipasjer og diskutere dette med dommerkollegaer for å bli bedre. Videre er det svært viktig at alle dommere videreutdanner seg og har mulighet til å diskutere sin dommergjerning med en mentor.

Norsk dressursport har i de siste årene hatt en rivende utvikling og bredden har utvilsomt økt. Sporten trenger derfor en stor, velutdannet og forenet dommerstand. Dommerstanden har, etter min mening, ikke økt hverken kvantitativt eller kvalitativ i tråd med sporten. Jeg tror vi hadde vært lengre om forbundet hadde hatt klare mål på om hvor mange dommere det skal være på de ulike nivåer, og en klar strategi på hvordan nå dit. Norsk dommerstand trenger også et langt sterkere samlende fellesorgan enn dagens, som er kunnskapsrik, klar og synlig, og som har et helhetlig mål på veien videre og hvordan nå dit.

Dag var med på laget til Tønsberg og omeng Rideklubb som tok bronsje i NM Lag 2017. Foto: Elizabeth Farbrot

Hilsen Dag Smith-Meyer