Det er aldri for sent å begynne!

Marcel van der Velpen er et bevis på det! Dressur Så Klart har tatt en prat med en av deltagerne til “Det Store Spranget.”

-Hvem er du? 

Jeg er en godt voksen, 58 år gammel kar fra Nederland som bor med hele familien i Norge siden september 2005. Jeg er ingeniør, har jobbet i fly og tog industri med kvalitetssikring og har jobbet i Norge som prosjektleder for prefabrikerte baderom, og jobber i Ringebu kommune nå som avdelingsingeniør for vann og avløp. Driver med modellbygging (Fly og tog), spiller bass i lokale bandet Blue Lynx, og har stor interesse i naturvitenskap og science fiction.

Som ungdom hadde jeg mus, kanin og marsvin som husdyr. Og gullfisk da. Dyr som hest var ikke i bilde i det hele tatt. Så ble jeg gift, og vi fikk to døtre, hvorav en av disse var mer enn gjennomsnittlig interessert i hest. Det begynte med at vi satt Aurora på hesteryggen av en gammel fjording da hun var 3 år gammel: da var det gjort.

Juleshow

Siden dette tidspunktet var det kun hest som gjaldt for henne. For kona og meg gjaldt det kun ekstra utgifter: medlem i rideskole, mye kjøring til alle steder hvor det var noen hest å finne, leie av rideskolehest, kjøp av rytterutstyr, deltakeravgifter til stevner. Men det var en kjempefin måte å få lært jenta alt om ansvar, selvtillit, sosiale ferdigheter. Så da Aurora var 8 år gammel eller noe sånt, så fikk hun første hesten: Gabion, en New Forest pony. Og dermed ble vi skikkelige hestefolk egentlig. Hvert fall Aurora, søstera hennes Larissa og mama Juliette. Kan ikke si at jeg var så veldig giret for å bli med på alt dette med hest, nei.

Tida gikk, og i 2005 flyttet vi til Ringebu i Norge. Gabion ble med som flyttegods, og plutselig sto jeg registrert hos Mattilsynet som ”hesteimportør”.

-Hva gjorde at du meldte deg på det store spranget?

I Norge fikk vi til den store drømmen: hest hjemme hos oss. For far betydde det egentlig: mye arbeid. Plutselig måtte jeg bygge stall. Og en til fordi plutselig kjøpte vi oss en fjording, Og en stall til, fordi vi fikk en hest på helfôr. Og legge inn vann på stallene, og bygge ridebane, ordne beite, ordne rundballer og høy , og reparere alt hestene er i stand å ødelegge. Strømgjerde ikke minst, kilometervis. Nei og nei, det fantes rett og slett ikke slutt på arbeidet. Men hestene begynte å gro på meg, de ble en del av livet.

I 2011 flyttet vi til Sør Fron, kjøpte oss et lite gårdsbruk, og så begynte hele sulamitten med stallbygging på nytt. Når jeg tenker over det, så har jeg brukt mer tid på teknisk arbeid som har med hest å gjøre enn på oppussing av huset mitt.

Aurora ble godt kjent i hestemiljøet her i Gudbrandsdal, hun er en dyktig rytter og er utdannet instruktør og dommer, så vet mye om hest og har et stort nettverk. I 2014 hadde vi 5 hest på stallen, ikke alle våres eiendom, men hest er hest. Og så ble jeg mer og mer gode venner med de fleste hestene som vi har her. ”Pappa, du må begynne å ri, du også, ” sa Aurora flere ganger, men så langt kom jeg aldri.

-Hva gjorde at du ble med i “Det Store Spranget?”

Så kom juni 2015, med en kunngjøring på Facebook at NRK var på jakt etter deltakere til programmet ”Best til hest” som programmet het da. ”Pappa, nå har du muligheten for å lære deg å ri hest!” sa Aurora, ”La oss fylle ut søknadsskjemaet og se hva skjer!” Og slik gjorde vi, uten noen store forhåpninger for å bli valgt.  Vi fylte ut skjemaet på nettet, sendte inn alt, og glemte om det. Og så kom det en telefon i oktober 2015 at vi var med i 1. castingsrunde. Og til slutt var vi med i programmet ”Det Store Spranget”. En uforglemmelig opplevelse, selv om vi var ut av programmet alt for fort. Vi har funnet nye venner for livet, i både filmcrewet, deltakere og i Alcantara equestre og jeg ble kjent med hesteridningen og en følelse for hest som jeg ikke var klar over. Hest er spesiell, fant jeg ut om. Ærlige og edle dyr. Jeg ble virkelig rørt, og var bestemt om: ”Det her skal jeg fortsette med.” Og det har jeg gjort, ved hjelp av min personlige trener Aurora. Men å ri hest i Spania er noe annet enn å ri hest her i Norge, hjemme, hvor hestene er utdannet annerledes. Våre hester hjemme er dressurhester, ikke noen Doma Vaquera hest. Så det krevde litt tilpasning fra min side for å bli vant med dressurhest. Å finne balansen på hesteryggen, lage en psykisk forbindelse med hesten, lese hestens adferd, holdningen, sitt, vondt i alle musklene jeg ikke var klar over jeg hadde disse, alt dette tar tid.

Finne nye grenser, det har Marco Elsafadi fra ”Det Store Spranget” har lært meg. Og det må ha litt mening å trene på hesteryggen, så Aurora og jeg satt oss noen mål: legge en basis i sommeren 2016, Grønt kort i oktober 2016, Juleshow i desember 2016 , første stevne i mai 2017. Så når vi snakker om veien til å komme til første start på konkurransebanen, så er den lang, intensiv og smertefullt. Hvert fall for en gammel kropp som meg, som ikke er så fleksibel lengre som jeg var for en god del år siden. Men herregud, så stolt jeg er når Aurora skriker: ”Ja pappa, det var en bra overgang!” eller noe sånt. Hver treningsøkt lærer jeg noe nytt og jeg har fortsatt en laaaang vei å gå. Etter hvert økt er jeg søkkvåt og det er ikke på grunn av utetemperaturen.

Første konkurranse i mai var veldig spennende. Det var omtrent som å være tilbake i ”Det Store Spranget” fordi: nå gjelder det, nå skal du vise hva du har lært. Før var det slik at pappa eller mamma var med på konkurranse med Aurora, men nå var det omvendt. Kjempetøft, og resultatet var ikke verst heller: 58% og 7. plass i et felt med 14 deltakere. Og hele familien jobber med at pappa skal få det til, at pappa ser ut som en ekte rytter, at hele ekvipasjen ser fin fin ut. Så jeg har fått mersmak, skal fortsette med å ri og ja, jeg skal fortsette med å konkurrere. Aurora var med mammaen sin tilbake til Don Alfonso i Spania i forrige uke, Aurora og jeg skal til Spania sammen i desember. Om to uker er det dressurfestival, da er Aurora i Hønefoss, sammen med mamma, og er jeg hestepasser hjemme. Og hva med meg da?

-Kommer du til å fortsette med å konkurrere?

Jeg red nå i kveld, og begynner å forberede meg på neste stevne. Ser ut at dette ikke blir før høst. Passer meg bra, vi skal ha en hestedag i august i Ringebu først, og en reunion med alle deltakere i  ”Det Store Spranget” i august også. Og da er det Come Back Cup kanskje, vi får se.Jeg har ikke noen store ambisjoner, men det er veldig spennende å bli med på konkurranse. Før jeg drar på jobb så forer jeg hestene. Det er tidlig på morgenen. Da snakker jeg med mine venner, klapper litt her og der, koser oss litt, og jeg ser at de lytter hos meg. Da ser jeg i de store øyene, og så ser de rett i sjelen min. Tøft. Skaffer meg mye sjelero. Rørende. Hadde aldri tenkt jeg skulle ha en sånn forhold med en hest.

Med vennlig hilsen,

Marcel van der Velpen