Godt munnstell er en forutsetning for en lykkelig hest

Domestiseringen av hesten startet for ca 6000 år siden. Hestene som levde på europeiske og asiatiske stepper på den tiden hadde litt andre egenskaper enn hestene har i dag. Systematisk avl har ført til at hesten har utviklet seg i ulike retninger avhengig av hva den enkelte rasen skulle brukes til. Eksempler på dette kan være arbeidshesten. Den er stor, tung og godt tilpasset hardt arbeid. Et annet eksempel er løpshestene som er lettere og avlet for å løpe fort. Dette er to eksempler, men det finnes et stort antall hesteraser som alle er mer eller mindre avlet frem til å gjøre ett bestemt type arbeid. Gjennom avl har vi klart å få frem hesteraser som er bedre egnet for bestemt type arbeid enn det urhesten var for 6000 år siden. Avl i kombinasjon med enkle tilpasninger har gjort hesten til en suksess som husdyr. Da hestene gjennom evolusjonen ikke har utviklet seg til å trekke tung last over lange avstander fant vi på at det å sko hestene var en god ide for å tilpasse hesten en slik hverdag. På den måten ble høvene mindre utsatt for slitasje, og hestene kunne gå lenger uten å utvikle problemer. En annen utfordring man sto ovenfor var hvordan man skulle kommunisere med hesten. Den løsningen som man etter hvert kom på og som er mest utbredt i dag er at man bruker ett hodelag med ett bitt i munnen på hesten. Det er andre måter rytter og kusk gir beskjeder på også, men kontakten med munnen på hesten er veldig viktig. Det er ganske åpenbart at hestene for 6000 år siden ikke løp rundt med hodelag og bitt. For at denne formen for kommunikasjon skal være vellykket er det enkelte tilpasninger som må gjøres i munnen på hesten.

Gjennom evolusjonen har hestene utviklet tenner som gjennom livet gradvis kommer lenger og lenger til overflaten. De har en lang ekstra krone som er skjult i tannkjøttet og kjevebenet. Tennene «skyves» ut med en hastighet på ca 3-4 mm i året. Denne prosessen fører til hos de fleste hester at det oppstår skarpe kanter på jekslene. Bruk av hodelag har gjort at slimhinnen i munnen i større grad kommer i kontakt med disse skarpe kantene og utvikler sår. Tannrasp innebærer å slipe bort disse skarpe kantene slik at hestene kan gå med hodelag uten å utvikle sår i slimhinnen. Når hestene når en viss alder ramler det som er restene av tannen ut av munnen. Når hestens tenner begynner å nærme seg slutten på denne syklusen er det ett ekstra stort behov for tilsyn av hestens munn. Mange vanlige smertefulle tilstander utvikler seg når dette skjer. Som dyrlege på hest har jeg hørt utallige ganger hesteeiere fortelle meg at hesten spiser litt dårlig fordi den er gammel. Det disse hesteeierne ikke har oppfattet er at hesten har store smerter i munnen. En hest som spiser dårlig har som hovedregel en eller flere tilstander i munnen som er svært smertefulle. Slike hester må ha tilsyn av veterinær. Andre tegn på munnhuleproblemer er nedsatt aksept av bittet, vond lukt fra munnen, halvtygget fôr som slippes ut av munnen, at de ikke spiser opp all maten eller at de unnlater å spise bestemte fôrtyper. Å gi hester som spiser dårlig med grovfôr mer kraftfôr er generelt en dårlig ide. Det man må gjøre er å få undersøkt hesten da den mest sannsynlig har vondt i munnen.

20140923_124736

Har man munnhulekontroll av veterinær to ganger i året fanger man opp de vanligste problemene. Unge hester fra ett års alder og opp til fem år kan med fordel undersøkes enda oftere. Unghestene gjennomgår store forandringer i munnen med felling av melketenner samt store endringer i hodeskjelettet. Før melketennene ramler helt ut er det veldig vanlig at det pakker seg fôrrester mellom melketenner og permanente tenner. Dette kan føre til infeksjoner i tannkjøttet.  Har man jevnlig kontroll av munnen på disse individene sikrer man at tyggefunksjonen og fôropptak er optimal i de årene hesten er i vekst og at bruk av bitt ikke oppleves som smertefullt.  Etterhvert som hesten blir eldre finner man ut hva slags intervall med munnkontroll som er greit for den enkelte hesten. Noen hester kan ha behov for kontroll relativt ofte. Eksempler på slike hester kan være hester med underbitt eller overbitt. Har de en av disse tilstandene vil det være deler av tennene som ikke kommer i kontakt med over/underliggende tann. Som sagt skyves tennene ut med en hastighet på ca 3-4 mm i året. Resultatet av dette vil være at de får forhøyninger på tennene som etter vært vil skape store problemer for hesten. Slike tenner må behandles av veterinær 2-4 ganger i året for å opprettholde normal tyggefunksjon.

Det er ett hav av tilstander som kan oppstå i munnen på hesten. Som en fellesnevner på alle er at hesten vil vise en eller annen form for avvikende oppførsel. Hester med smerte i munnen vil prestere dårligere, men aller viktigst er det at man tar godt vare på det dyret man har ansvaret for. Med dette ansvaret følger det blant annet at man er pliktig til å sørge for at hestens munn til enhver tid er i orden. Det å spise er uten tvil det viktigste i en hest sitt liv. Hvis dette er forbundet med smerte har man tatt fra hesten veldig mye av livskvaliteten. Godt munnstell er en forutsetning for en lykkelig hest.