Jeg trodde voksne mennesker var kloke?  

stall katt closeup

FRITT SKRITT En historie om mobbing. Her er første del. ”Pappa? Jeg trodde voksne mennesker var kloke jeg…”

 

Hendene mine vibrerer når jeg skriver, så ny er hendelsen som jeg skal fortelle om – en hendelse fra den virkelige verden.

Hestemiljøet, eller hesteverden som vi liker å kalle det, er dessverre hardt belastet av mobbing, sladder, rykter og løgner. Har man ikke penger nok, er det lik med at man ikke er god nok (virkeligheten her er ofte en helt annen, men det er en annen historie) – «du har ikke like bra utstyr som meg» og/eller «hesten din er ikke like god/dyr som min», er kommentarer man ofte får når man ikke har en mamma eller pappa med feit lommebok. Sladder dukker ofte opp hvis det er noen som er missfornøyde med noen eller noe, og er vi inne på sladder, så står ryktene og løgnene bare i kø for å komme med. Alt dette er så barnslig og på et så lavt nivå, at man skulle tro det kun hørte hjemme blant unge, virkeligheten er dessverre en helt annen!

Mobbing, sladder, rykter og løgner – ja, man skulle tro vi var kommet til en barnehage av verste kaliber, men vi befinner oss på en rideskole, hvor aldersgruppene er godt spredt fra veldig små barn som rir på ridetimer på rideskolen, til godt voksne folk som er foreldre til noen av barna som kommer for å ri eller har hesten/ponnien sin oppstallet. Ja, voksen er da hvis man kun kikker på alderen. Virkeligheten jeg har levd i det siste året har vært forferdelig, så forferdelig at jeg mener den kan kategoriseres under «psykisk terror», mer enn den kan kategoriseres under «mobbing». Det verste er vel egentlig, at det på ingen måte har vært meg som har vært direkte offer for episoden(e).

1,5 år tidligere – Lisbeth hadde akkurat blitt ansatt på Lilleputthammer Rideklubb, som daglig leder og ridelærer. En jobb hun skulle overta etter Ole, som var veldig populær blant foreldre og barn, og som kom til å bli savnet. Ryktene spredde seg som ild i tørt gress, og gikk på alt fra at Lisbeth definitivt ikke kunne ri, til at hun var mer interessert i telefonen sin enn å undervise barna på timene. Selv kjente jeg ikke Lisbeth så godt, men godt nok til at jeg visste, at ingen av disse ryktene var riktige. Jeg hadde selv fått hjelp med innridningen av en unghest, der hvor Lisbeth jobbet før, og jobben hun hadde gjort var upåklagelig. Lite ante jeg om, at disse ryktene var satt i gang av en helt spesiell grunn – noe som først kom frem 1,5 år senere.

Til nyttår i år startet jeg i den nye jobben min på Lilleputthammer Rideklubb, som stallhjelper og ridelærer. Jeg skulle inngå i et team på tre, Lisbeth, den daglige lederen, Marita, den andre stallhjelperen og meg. Utover dette skulle jeg leve opp til mitt gode rykte, som gikk på at jeg var veldig flink med barn og flink til å lære fra meg. Lilleputthammer Rideklubb hadde nemlig fått mange klager fra foreldrene om at barna ikke lærte nok, ridelærerne var ikke flinke med barn og de var mer opptatt av å skrive meldinger på telefonen sin og sjekke facebook, enn å hjelpe barna med å lære å ri. Det gikk ikke lang tid før mine ridetimer var blitt veldig populære, foreldrene valgte å gi rideskolen en sjanse mer og nye elever meldte seg på ridetimer.

I mars skulle Lisbeth gå i permisjon, hun var gravid og jeg skulle derfor ivareta jobben hennes, som daglig leder, noe som ble bestemt på årsmøte i slutten av februar. Ved dette årsmøte ble det også valgt ny formann og nestformann i styre, et friskt pust til rideklubben. Samtidig med at Lisbeth tok permisjon, sluttet Marita i jobben sin også, for å studere. Og der stod jeg, mutters alene på en rideskole jeg hadde vært på i 2 måneder – det er begrenset hvor godt man kjenner slagets gang etter så kort tid, og nå skulle jeg klare oppgavene som daglig leder også.

De neste månedene var rare, det var som om at stillheten hadde tatt overtaket og bare senket seg ned over rideklubben som et svart teppe. Aktiviteten var lik null, og sladder, rykter og løgner… – borte, «gone with the wind». Det var her elendighetene startet for meg, jeg visste ikke helt hva som skjedde. Hvorfor hørte jeg ingenting? Hvorfor var det ingen som sa noe? Hvor var alle sammen? Hver eneste dag jeg kom på jobb, nærmest løp jeg opp på kontoret for å møte et tomt skrivebord, enda en gang. Jeg var sikker på jeg snart fikk sparken…

For å unngå at historien min går utover noe, har jeg valgt og være anonym, samt bruke fiktive navn og steder.

stop mobbing