Da mamma døde av kreft

iStock_rosasløyfe

ROSA SLØYFE Oktober er rosa sløyfe måneden, og Dressur så klart! har et ekstra fokus på å støtte kreftsaken. Her er Hedda Abels historie da hun mistet sin mamma i kreft i 2009. 

Min mamma døde av kreft i oktober 2009.
Mamma het Bodil og hun ble født i 1943. Mamma ble bare 66 år, og jeg føler at jeg mistet henne alt for tidlig. Jeg savner henne fremdeles helt enormt, og nesten hver gang jeg tenker på henne eller snakker om henne begynner tårene å renne. Og tårene renner også nå når jeg sitter og skriver dette. På mammas gravstein står ordet «Elsket». Mamma var egentlig ikke en person som brukte sånne ord, men vi, pappa, min søster Jannik og jeg, elsket henne. Jeg tror aldri jeg vil komme over tapet av mamma, og den umenneskelige måten hun og vi som pårørende ble behandlet på av helsevesenet. Jeg synes det er veldig trist at mamma måtte oppleve så mye smerte og så mange bekymringer i sine siste måneder.

Mamma ble ca. 6 år før hun døde operert for kreft i magesekken, og det var spredning fra denne som førte til at hun døde. Mamma måtte dessverre gjennom mye før hun døde, og det er uhyggelig hva hun og vi som pårørende opplevde. Vi opplevde i mammas siste måneder et helsevesen som sviktet og som ikke stilte opp. Mamma var enormt skuffet over systemet, og hun var oppgitt og bitter. Det er dessverre ikke bare i psykiatrien jeg/vi har opplevd inhuman behandling.


Sykdomsperioden

Mamma var innlagt på Aker sykehus i fellesferien, og når man er så uheldig å bli syk og innlagt på et sykehus i fellesferien møter man mange forskjellige vikarer. Legene hadde knapt lest journalen til mamma, vi måtte hele tiden gjenta historien og det skjedde egentlig ikke noen ting. I journalen er det hele 21 forskjellige leger som var involvert i mammas behandling. Vi følte oss helt glemt og etterlatt til oss selv. Mamma hadde total nyresvikt, og det var bare det legene fokuserte på. Mamma lå på Aker i hele 75 dager før hun fikk en diagnose. Vi mente hele tiden at det måtte være kreften som hadde spredd seg, men dette var ikke legene enige i. De fokuserte som sagt kun på nyresvikten. Av sykepleierne fikk vi noe hjelp og støtte, men det er dessverre legene som sitter med makten og det siste ordet. Etter 75 dager ble mamma endelig utredet for kreft på Ullevål, og det tok dem 15 minutter å stille diagnosen. Hun hadde nyresvikt fordi en svulst stengte urinveiene. Kreften var uhelbredelig og noe hun måtte leve med, men legene mente hun kunne leve lenge med forebyggende cellegiftbehandling som ville hindre at kreften ble verre.

Når mamma endelig fikk en diagnose hadde hun nesten gitt opp og blitt så svak at hun tålte cellegiften veldig dårlig. Cellegiften som egentlig skulle gi mamma mer tid tok istedenfor alt fra henne, både livskvaliteten, verdigheten og den dyrebare tiden. Mamma fikk mange infeksjoner i drenene hun hadde i nyrene, og i forbindelse med dette var hun ofte innlagt på sykehus. Nå hadde vi flyttet til Nøtterøy og mamma var innlagt på sykehuset i Tønsberg. Når jeg en dag besøkte henne på sykehuset sa hun til meg at hun ville slutte med cellegift og få lov å dø. Jeg tok da kontakt med en lege for å forhøre meg om hva som ville skje hvis hun gjorde dette. Legen sa at hun da mest sannsynlig ville dø fort, men han poengterte at hun kunne leve lenge med regelmessig forebyggende cellegiftbehandling. Legen mente at det var fordi mamma var deprimert at hun tenkte på at hun hadde lyst å dø. Dette var vel ca. en måned før mamma døde.

Mamma hadde ikke noe særlig livskvalitet de siste månedene av sitt liv. Hun fikk regelmessig cellegift som gjorde henne dårlig, utslitt, svak og kvalm. Hver gang hun begynte å komme seg litt fikk hun en ny cellegiftbehandling. Hun klarte nesten ikke å spise selv og fikk næring intravenøst. Mesteparten av dagen tilbrakte hun i sengen eller på en sofa liggende i en døs. Mamma som tidligere hadde vært opptatt av utsende sitt og nesten aldri gikk en dag uten å sminke seg, klarte nå ikke noe av dette lenger. Hun var også glad i å lese og se på fotball, men nå orket hun ikke dette engang. Det var veldig vondt å se mamma slik.

 

Dagen mamma døde

Dagen mamma døde hadde hun vært på sykehuset for å få cellegift, men hun ble sent hjem igjen fordi immunforsvaret var for dårlig. Når hun kom hjem ble hun raskt dårligere, hun fikk problemer med lungene og vi hørte at det surklet når hun pustet. Jeg tenkte da at hun hadde fått en ny infeksjon og at hun trengte antibiotika igjen. Det var ikke i min tanke at hun skulle dø bare noen timer senere. Jeg hadde jo snakket med en lege bare noen uker tidligere som mente at hun kunne leve lenge ennå. Mamma ønsket ikke å komme på sykehus igjen, men jeg visste at hun måtte få antibiotika og jeg måtte jo løse det på en eller annen måte. Dette var på ettermiddagen og jeg kontakte både sykehuset, den offentlige legevakten og en privat legevakt for å høre om en lege kunne komme hjem til oss, men dette var helt umulig. De kunne sende en ambulanse som kunne hente henne, men å komme hjem til oss var ikke mulig. Mamma ville ikke på sykehus, hun ville ikke ha mer hjelp, hun ville bare få slippe. Og for oss ble det da veldig vanskelig å vite hva man skal gjøre.

På kvelden kom hjemmesykepleien, og hun ringte da etter ambulanse. Nå var det nesten ikke mulig å få kontakt med mamma lenger. Da ambulansen kom hadde hun veldig lav puls og de måtte derfor ringe sykehuset for å høre om de kunne gi henne noe smertestillende. De sa da at det gjaldt en dame med kreft i palliativ fase. Først da skjønte jeg egentlig hvor syk mamma var og at hun kanskje ikke kom til å overleve denne natten.

Døden

Mamma hadde fått lungebetennelse og på sykehuset fikk vi beskjed om at de ville prøve å snu infeksjonen med antibiotika, men de var usikre på om de ville klare dette siden mammas eget immunforsvar var så dårlig. Min søster, Jannik, reiste fra Oslo for å være sammen med oss og hun ble et tegn for døden denne kvelden. Når mamma så henne sa hun «skal jeg dø nå». Vi fikk ganske fort beskjed om at behandlingen ikke fungerte og at vi måtte forberede oss på at hun kom til å dø denne natten. Mamma fikk mye morfin og var ikke helt bevisst den siste tiden hun levde, men det aller siste hun sa til oss var «la meg få slippe». Jeg hadde aldri sett et menneske dø før, men mamma gikk inn i døden meget fredelig. Hun bare sovnet stille inn. Mamma ønsket å dø og hun var klar for å dø. Det var nok verre med pappa, Jannik og meg…

En sommer til

En sommerdag Jannik besøkte mamma på Aker sa hun at hun ønsket seg “en sommer til, bare en sommer til“, men dette fikk hun jo dessverre ikke oppleve. Dette førte til at Jannik lagte filmen med samme navn, «En sommer til», som beskriver mammas siste tid og den behandlingen vi møtte i helsevesenet. Denne filmen var ferdig 5 måneder etter at mamma gikk bort, og den blir blant annet vist til sykepleiere under utdanning. Jeg så filmen like etter at den var ferdig, men så har jeg ikke orket å se den flere ganger før i dag. Det var egentlig litt godt å se filmen igjen. Selvfølgelig gråt jeg, men jeg ble ikke så trist som jeg trodde at jeg kom til å bli. Mer informasjon om denne filmen finner du her.

I himmelen finnes verdens beste Mamma! 
Mamma, jeg savner deg! 

Tekst: Hedda Abel.