– Utad var alt i orden

hugs_by_equinelovex-d49iik2
Illustrasjon: http://browse.deviantart.com/art/hugs-257845106

FRA VIRKELIGHETEN “Marie” fikk anoreksi da hun var 16 år gammel. Nå, 10 år senere, anser hun seg selv som frisk – og gir hesteinteressen mye av æren.

“Marie” har alltid vært hestejente. Fra å ha hatt en facinasjon for de store dyrene siden før hun kunne gå, begynte hun på rideskole da hun var 8 år. Etter noen år med hest på fôr, valgte hun som 16-åring å slutte da hun skulle begynne på videregående skole. Og det ble et vendepunkt.

Merket kroppspresset

For Marie var det mange årsaker til at hun utviklet spiseforstyrrelser. I hovedsak følte hun at hun mistet kontrollen, og måten å gjennvinne denne på var ved å kontrollere kroppen: – Det var mange forandringer på en gang. Jeg begynte på videregående, traff mange nye mennesker, jeg hadde sluttet med hest… Jeg “oppdaget” jo også gutter på den tiden, og hadde en forestilling om hvordan de syntes jenter skulle se ut, samt at jeg følte det var et veldig kroppspress på skolen. Alle var så “kule”, mens jeg var så “ukul”.
Hun begynte derfor å trene med mål om å komme i bedre form og å gå ned litt i vekt. Den tiden hun tidligere hadde brukt i stallen, ble nå brukt på trening, men etterhvert ble hun stadig mer opptatt av hva hun spiste og av innholdet: – Jeg ble superopptatt av hvor mye fett det var i pålegget jeg spiste, hvor mye sukker det var i epler, bananer, gulrøtter, også videre. Jeg vet ikke helt når det begynte, men jeg tror det kom gradvis.

– Jeg forsto jo at jeg hadde et problem når jeg kastet matpakke, alltid frøs, var i konstant dårlig humør og var ufin mot alle som snakket til meg. Det vanskeligste var nok å måtte innrømme det for andre – utad skulle jo alt være i orden.

Lang prosess

Prosessen med å bli frisk har gått over flere år: – Å få meg til å begynne å spise igjen var fort gjort. Foreldrene mine tok meg med til en spesialist som sa alle de rette tingene og fikk meg til å skifte fokus. Men det er ikke nok. Å faktisk kunne gå på butikken å kjøpe is eller godteri fordi man har lyst, eller å spise på McDonalds uten å alltid velge salat – det har tatt noen år. Det har vært en gradvis prosess, men etter at jeg kom tilbake i hestemiljøet igjen har jeg sett jenter som har spist enormt mye, men fortsatt holdt seg i fin form. Og da skjønte jeg at det umulig kunne være så farlig!

Som et viktig ledd i prosessen for å bli frisk, begynte hun å ri igjen da hun var 17: – Etter det jobbet jeg blant annet på Langedrag og med rideturer i Rondane. Jeg har også jobbet som stallmester, og kjøpte min første hest da jeg var 20.

Takker hesten

I dag er Marie veterinærstudent og har det bra med seg selv. Hun er i dag frisk, og mener har hesten vært en viktig støttespiller i prosessen: – Så lenge jeg har holdt på med hest, har fokuset vært på hesten. Det er ikke så farlig om jeg ikke er noen sylfide – hesten bryr seg ikke noe om det. Den bryr seg om hvordan jeg oppfører meg mor den, og om jeg behandler den pent eller ikke. Dessuten er jeg i fysisk aktivitet når jeg driver med hest, så jeg slipper å tenke på “burde jeg trent i dag, har jeg spist for mye sjokolade”. En tredje ting er erkjennelsen av at jeg ikke kan holde på i stallen og med hestene hvis jeg ikke spiser nok. Man må være sterk nok, og ha energi nok, for å klare å en hest til å høre etter, og hvis jeg vil fortsette å holde på med hest er det bare å spise på.

– For meg har det ofte vært redningen. Jeg har spist for å kunne holde på med hest.

Kjenner igjen symptomene

På det nåværende tidspunkt viser vekte 35 kg mer på vekta enn hva den viste da Marie var som sykest, og selv om hun kunne tenke seg å gå ned 5 av de, er ikke dette noe hun orker å stresse med: – I februar bestemte jeg meg å melde meg inn i sånn VGs vektklubb for å se hva som måtte til. Jeg gikk ned 8 kg ved å følge programmet der, men merket at det ikke var noe bra for meg. Jeg ble i dårlig humør, talte kalorier, og ble altfor opptatt av det. Jeg kjente igjen alle faresignalene denne gangen, og sluttet med en gang. Livet mitt er altfor bra nå til at jeg vil tilbake til det helvete det var for 10 år siden.

– Folk må bare ta meg for den jeg er, eller la være. De som ikke gjør det, trenger jeg ikke i livet mitt!

Maries tips til andre jenter som sliter med selvbildet:
Finn ut hvem du er, hva du er god til, og bygg videre på det. Jeg pleier å tenke at “so what om jeg ikke får til alt, jeg er verdens beste til å være meg”. Nå har jeg kanskje blitt såpass “gammel” at det er lettere å tenke det enn hva det var for noen år siden. Og innimellom hjelper det å sammenligne seg med andre (gjerne folk man ikke liker), og finne ut hvorfor du er tjue ganger kulere enn dem. Det er ikke velansett å gjøre det, jeg vet det.. Men det funker! Så de som sier at det ikke er lov, kan ta seg en bolle.