To gode venner

Magni Hveem og Leon - sammen i tykt og tynt. (Foto: Astri Ekre)
Magni Hveem og Leon – sammen i tykt og tynt. (Foto: Astri Ekre)

RYTTERPROFIL Da Magni skulle opereres for betennelse i ryggen i 2008, ble det gjort en feil på operasjonsbordet. Hun våknet opp uten følelse fra livet og ned. Magni ble liggende på Rikshospitalet i tre uker, før hun ble sendt til Sunnaas Sykehus for rehabilitering. Etter to måneder på sykehuset klarte hun endelig å bevege en tå – og gnisten ble tent. Et år etter at hun ble skadet, startet hun NM med hesten sin Leon. At hun har pågangsmot i enorme mengder er det ingen tvil om, og nå er målet å kunne gå av egen motor.

Magni Hveem  (Foto: Privat)
Magni Hveem gir ikke opp! (Foto: Privat)

Av: Synøve Strengen Karlsen

Magni Hveem kommer fra en gård på Toten. Hun har alltid vært glad i å være ute, men hun forteller at hun ikke likte dyr noe særlig da hun var liten, spesielt ikke hunder. Men etter at hun som niåring sammen med broren sin fant en forlatt kattunge på vei hjem fra skolen, ble hun mer og mer glad i dyr: – Vi måtte rett og slett beholde den.. Etter hvert som han (Pus1) ble større, ble jeg mer og mer glad i dyr. Da jeg gikk i 5.klasse og sluttet på håndball fikk jeg beskjed om å starte med en annen hobby. Jeg tenkte lenge, men fant til slutt ut at jeg ville prøve å starte på ridekurs. Angrer ikke på det valget, sier hun. Magni har vokst opp i en musikalsk familie, og hun synger og spiller piano selv. I tillegg er hun glad i å være kreativ. – Jeg lagde et eget hesteblad da jeg var 10-13 år, hadde 10-15 abonnenter rundt omkring i Norge, hehe. Det var gøy!

fjording_Leon
Leon har vært en stor motivasjon for Magni. (Foto: Synøve Strengen Karlsen)

Da hun var 14 år, kom fjordingen Leon inn i bildet. Til da hadde hun ridd på rideskole og ridd privathester i flere år. – Jeg skulle egentlig vente til etter jeg var konfirmert med å kjøpe hest, men jeg begynte så smått å kikke litt høsten før. Jeg var ikke så opptatt av hva slags hest det var, men da jeg tilfeldigvis kom over annonsen for en fjording på Minnesund, fikk jeg med mor for å se på ham i romjula 05. Jeg falt for ham med en gang – jeg fant drømmehesten på første forsøk.
Leon var på denne tiden 7 år, og ikke særlig godt trent. Det første halvåret stod han på en stall 2 km unna Magni. – Det tok meg 15 min å gå, og jeg gikk dit to ganger om dagen, før skolen og etter skolen. Men det var verdt det, forteller Magni. Et halvt år senere flyttet de ham hjem på gården, hvor de bygde stall i låven. Magni begynte etter hvert å ri dressur- og sprangtreninger for Ingvild Styve, og det ble ukas høydepunkt. Sammen startet de også noen dressurstevner.

Før julen 2006 sjekket Magni ryggen sin, da faren syntes hun gikk litt skjevt. Etter sjekken ble det klart at hun hadde scoliose, altså skjev ryggrad. I februar 2007 ble hun operert for dette, noe som medførte at hun måtte vente et helt år før hun kunne ri og holde på med fysisk aktivitet. – Det var hardt.. Jeg hadde forryttere på Leon og var med og gikk turer. Det var en stor glede å begynne å ri igjen, det er helt sikkert!

I starten av 2008 fikk Magni mer og mer vondt i ryggen og i kroppen. Metallet som ble satt inn i ryggraden under operasjonen i 2007, hadde ført til betennelse. Hun ble på nytt operert i mai 2008, og det var da det gikk galt. Magni våknet opp fra narkosen uten følelse fra livet og ned. Hun kunne ikke bevege noe. – Kirurgen skjønte ingenting og kunne ikke si noe om hvor bra jeg evt. kom til å bli. Jeg prøvde ALT jeg kunne for å bevege beina mens jeg lå på sykehuset. Etter å ha ligget på Rikshospitalet i tre uker, ble hun sendt til Sunnaas Sykehus, hvor de fort forstod at Magni var veldig hesteinteressert – og at hun veldig gjerne ville fortsette å ri. – I midten av juni satt jeg på ryggen til Prins på Hasle Ridesenter. Det var (og er fortsatt) litt av et styr å få meg oppå hesten, men med en rampe og flere medhjelpere fikk vi det til! Jeg fortsatte å ri Prins to ganger i uka hele tiden mens jeg var på Sunnaas, noe jeg er veldig glad for at vi fikk til.

En kveld i starten av juli ble det full jubel på  rommet på Sunnaas da Magni klarte å bevege en tå. – Etter dette ble gnisten tent i meg, jeg sa til mor: “Jeg skal gå rundt juletreet til jul, jeg”. Mor sa at jeg måtte da ikke sette så store mål som ikke var oppnåelige. Men nå var jeg virkelig klar for å gi alt og presse meg selv til det ytterste i treningen framover.

Fra august begyne hun å være hjemme på gården hver helg, og hun prøvde hun også å ri Leon for første gang siden ulykken. – Det var en stor opplevelse! Vi tok han med til Starum og brukte rampa der. Selv om travinga på Prins hadde begynt å gå veldig bra, var det mye vanskeligere på Leon, for han har større bevegelser. Så det ble mest skritting de første gangene jeg red ham. Tross alt er jeg veldig heldig som har en hest som jeg faktisk kan ri selv om jeg har kommet i en slik situasjon, forteller Magni.

Etter å ha vært på Sunnaas i syv måneder dro Magni til Catosenteret, et rehabiliteringssenter i Son. Der fikk hun god hjelp av fysoterapeuten Barbro, og Magni viste stor fremgang.

– Husker spesielt godt at hun fikk meg til å prøve krykker, lenge før jeg egentlig var klar for det. Det var svært ustabilt og usikkert, hun måtte bruke masse krefter for å holde meg oppe, og jeg var helt utkjørt etter noen meter. Et år etter skaden startet Magni NM for FH med Leon, noe som ga henne mye motivasjon til å fortsette. Det er ikke til å legge skjul på at Leon er en viktig del av Magnis hverdag: – Leon spiller en veldig stor rolle i hverdagen. Å ri og stelle leon er dagens høydepunkt. Siden jeg elsker å være i aktivitet ute, er det en stor glede å ri. Leon blir på en måte beina mine, og det er fantastisk å komme fram overalt i naturen. Jeg kunne ikke vært heldigere med kjøp av hest.

Leon er en hest jeg kan stole på, samtidig som han har god framdrift og liker å jobbe. Leon og jeg har utviklet et sterkt bånd, og jeg får ikke sagt nok hvor takknemlig jeg er for at han er min hest og at han står rett utenfor soveromsvinduet mitt.

Etter videregående var Magni et år i USA, der hun gikk på College og på Project Walk, som er ledende innen opptrening av ryggmargsskadde i verden. – Det var et utrolig lærerikt, utfordrende og spennende år. Det er nå halvannet år siden Magni kom hjem fra USA, og siden har hun trent to ganger i uka hos Barbro på Catosenteret. – Det tar 2,5 t å kjøre hver vei, men er absolutt verdt det. Ellers har jeg begynt på lærerstudie, nettbasert, så jeg kan bo hjemme. Passer bra siden jeg bruker maaange timer i uka til trening.
Magni ser gradvis fremgang. Hun rir Leon nesten hver dag, og har også nylig fått tak i en selskapshest; shetlandsponnien Sleipner. – De går ute hele tiden og ser ut til å trives godt med det. Det er herlig å ha hestene rett utenfor. Jeg føler meg superheldig.

Det er bare å bøye seg i støvet for denne jenta. Hun har pågangsmot uten sidestykke, og det er ingen tvil om at hun er sterk. Magni er helt klart er en stor motivasjon for mange! Målet for fremtiden er klart; hun skal gå av egen motor. – Jeg drømmer om å gå på tur i fjellet, og ikke minst kunne GÅ rundt omkring, for jeg er så fryktelig lei den rullestolen! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått fast i snø eller gjørme på vei ned til stallen… Da får jeg så lyst til å bare hoppe ut av den og løpe nedover!! Men jeg får bare tenke på at EN DAG, EN DAG skal jeg levere inn igjen alle rullestolene, heisen i trappa, rampa opp til verandaen, dusjstolen og alle de andre hjelpemidlene jeg har fått.

EN DAG, det gjelder bare å ikke gi opp!

Dressur så klart! ønsker Magni masse lykke til videre – og med hennes viljestyrke, har vi stor tro på at hun klarer å oppnå hovedmålet sitt.

Film av Magni og Leon finner du på Hest og Ungdoms nettsider.

En dag skal Magni nå målet sitt. Det gjelder bare å ikek gi opp! (Foto: Synøve Strengen Karlsen)
En dag skal Magni nå målet sitt. Det gjelder bare å ikek gi opp! (Foto: Line Sjåheim)