Grand Prix – ”from a beginners point of view”

Foto: Privat

DANMARK “Vet du hva du kan kalle deg selv i morgen, Hanne? – Grand Prix-rytter”, dette var det siste Thomas (D. Larsen) sa til meg før jeg forlot stevneplassen lørdag, etter å ha ridd en ganske ok Intermediäre II, som stadigvekk bar preg av en meget urutinert ekvipage! Grand Prix rytter? Nei, slutt å tull da, det er jo bare noe voksne mennesker er….

Da jeg var yngre, altså tilbake til den gang hvor jeg akkurat var blitt kjent med dressurridning, trodde jeg jo faktisk at Grand Prix, det var noe sånt som kun voksne mennesker red. Og med voksne mennesker mente jeg (den gang) 40 +, da var man liksom voksen i mine øyne J Ettersom jeg ble litt mer kjent med verdenen lærte jeg at det å være senior ikke alltid betød at man var 40 år, man var faktisk senior allerede fra året man fylte 22. Grand Prix var allikevel noe jeg så for meg at ALLE seniorer red eller kom til å ri, men virkligheten skulle vise seg å være en helt annen. Selvsagt skjønte jeg at Grand Prix var vanskelig, men at det rent faktisk er så vanskelig som det faktisk er, ante jeg ingenting om! Som Karen Helene Gjerde kommenterte på min facebook status: “Gp er gp, det er vanskelig!!” Her er min fortelling om det å gå fra “bare” å være rytter, til å bli Grand Prix-rytter!

Jeg stod opp søndag morgen faktisk uten nerver i kroppen, enten det eller så var kroppen min bedøvd av nerver, uansett hva så var jeg hvertfall veldig rolig i bilen på vei til stevnet, sammen med min trofaste hjelper Line. Det hadde på ingen måte gått opp for meg hva det var jeg egentlig skulle, selv om jeg uken opp til stevnet hadde vært ved og gå ut av mitt gode skinn, bare noen nevnte ordet Grand Prix. Mandagen før hadde jeg nemlig vært i Hampen hos Thomas og trene, og fått bekreftelse for at vi godt kunne debutere, og her satt nervene allerede utenpå klærne. “Jeg hadde nesten håpet du sa nei,” sa jeg til Thomas, med det svar at hva så med neste gang? En gang skal jo være den første uansett, og det er en første gang for alle. Med dette i bakhode kjørte vi veien fra Stutteri Jesti til Ikast, og humøret var på topp. Amillion hadde blitt igjen i stevnestallen i Ikast fra sagen før, godt tatt vare på av Trude Hestengen og hennes forlovede Lasse, som også var til stevne for å starte Bundgaard Byg cup med hennes Disney.

At jeg meldte Grand Prix, eller til stevne i det hele tatt var egentlig meget impulsivt, og det var rent faktisk en etteranmeldelse i to deler. Mille er jo satt til salg og da de som egentlig skulle vært kommet og prøve henne to uker før hadde meldt fra, grunnet en rideulykke, bestemte jeg meg for å etteranmelde Intermediäre II. Mille, som har hatt en generelt stille og rolig sensommer med helt lett ridning, var helt utrolig fit og fresh, så da kunne jeg jo like godt prøve den klassen en gang til. Etter enda en ukes ridning, hvor hun kjentes enda bedre ut begynte det virkelig og ligne en Grand Prix debut, og etter en masse overtalelse + bekreftelse fra Thomas, ble hun etteranmeldt bare 6 dager før stevnet, “helt sykt!!!”, tenkte jeg!

Vel fremme på stevneplassen gikk Line og jeg hvert til vårt. Jeg hadde bruk for min normale “flette-terapi”, min egen lille halvtime hvor jeg fletter hesten med musikk i øret, og lukker hele verden ute. Etter dette hadde jeg litt tid til å  se Bundgaard Byg Intermediäre kür, inden vi skulle til å gjøre klar. På oppvarmingen, som foregikk i et fullpakket ridehus med 10 hester som skulle til premieutdeling i Intermediäre kür og enda 4-5 hester mer som var i gang med oppvarming til neste klasse, dette inkl. blant andre Andreas Helgstrand, kjentes Mille helt fantastisk ut. Hun var mye mer igjennom og over jorden enn dagen før, altså på den gode måte over jorden, hun danset rett og slett. Ettere , toere, piruetter, passage og piaff fungerte bare, og Thomas, som stod i hjørnet og fulgte nøje med på oppvarmingen, var meget tilfreds med det han så. Faktisk gjorde vi den beste piaff vi noen sinne har gjort inne på oppvarmingen rett før vi skulle inn på banen, det var en smule beroligende kan jeg godt fortelle. For oss var det bare viktig at vi hele tiden tenkte frem, og med all den energi Mille hadde samlet opp over natten, var det bestemt ikke noe problem å ri frem.

Piaff, passage, pirutter og ettere er jo bare noen av øvelsene som dukker opp i Grand Prix, øvelser jeg har ridd mange ganger både på Mille og andre hester, men det å sette det sammen til et program har jeg aldri prøvd, og jeg vet jo også at det er her skillet går, om man får hesten opp i Grand Prix eller ei. Ikke bare skal hesten kunne øvelsene, men den skal jo også takle presset over at øvelsene kommer så fort etter hverandre. For meg er nok den aller største utfordring å plassere øvelsene på banen. Vi har ikke 20×60 bane på stutteriet jeg jobber, og på rideskolen hvor jeg tilhører klubben har vi kun 20×60 utendørs bane, og med det høstværet vi har hatt den siste måned har det virkelig vært umulig og bruke fasilitetene utendørs. Derfor visste jeg at selv om Mille er ekstremt øvelsessterk, ville det bli litt av en utfordring og skulle plassere 5 traverser i galopp på midtlinjen, en øvelse jeg på INGEN måte har fått øvd som den står i programmet.

Klokken ble 12.45 og jeg var kaldt inn på banen, “Okej, jeg innrømmer det, HER var jeg begynt å bli nervøs”!!. Hjerte hamret mer enn normalt og kuløren i hode hadde endret seg fra rød til kritt hvit. Thomas ønsket meg lykke til og slang på et “nyt det!” og porten ble lukket. “Nyt det???”, han må være gæærn han, hvordan kan man nyte dette? Jeg var jo ved å tisse på meg av skrekk…!! Jeg red opp forbi dommerne, jeg pustet ikke, jeg hyperventilerte, prøvde å finne frem et smil og hilste på alle tre dommere. De hilste tilbake, og det ble gitt signal til at jeg kunne begynne. “Herregud, NÅ skjedde det!” Jeg tok Mille ned i skritt, rettet på frakken, som for øvrig også hadde sin stevnedebut denne helgen, klappet hesten på halsen og ga tegn til venstre galop. Hun fattet galop og det siste jeg rakk å tenke var at nå måtte hjernen min snart bli enig med seg selv om hva den ville, “Nå er det ingen vei tilbake, skjerp deg Hanne – Pust og RI!!!!”

“Opp midten og holdt, frem i trav venstre hånd – økning! Avkortning, rundt på kortsiden, travers til høyre, still om – travers til venstre, økning – overgang til passage”, Mille fløt inn i overgangen og først her begynte jeg å puste normalt, dette gikk jo lekende lett, hesten danset under meg, dette var jo faktisk bra, bedre enn jeg mintes vi hadde gjort hjemme på trening. Resten av programmet gikk fint, passage – piaff – passage overgangene kom som de skulle, saksen hadde jeg sånn nogenlunde styr på tross at den godt kunne ha vært plassert og fordelt litt bedre.  Piruettene var  også ganske fine, det snek seg dog inn en liten feil i toerene, samt at jeg var så uheldig at Mille snublet etter det 6. byttet i etter-serien, mega synd da hun startet supergodt ut. Overgang til trav og økning, nesten ferdig, bare opp midten igjen så hadde vi gjennomført. Mille gikk ganske fint over i passage og vi red mot X, jeg var forberedt på at hesten ville stoppe så jeg red litt forsiktig inn i piaff, men Mille var litt foran meg og mente at nå var det tredje gang jeg hadde ridd opp midten uten å gjøre holdt – hun mente nok hun hjalp meg, for hun lagde sikkert det beste holdtet i historien, men det var bare to bokstaver for tidlig. Etter litt misforståelser fikk jeg henne frem i en litt hissig piaffe, for så å avslutte ganske pent og pyntlig med et flott holdt på G – VI HADDE GJENNOMFØRT VÅR FØRSTE GP!!!!!

Tårene trillet og pulsen gikk i hundre-og-åtti, det var så surrealistisk, det var som om jeg hadde stått på sidelinjen og sett meg selv ri Grand Prix, med andre ord, jeg fattet simpelthen ikke hva det var jeg akkurat hadde gjort. Jeg har hatt Mille i 9år og drømmen om å ri Grand Prix, ikke bare på henne, men sånn generelt, har jeg gått med siden jeg så Per Waaler og Star Fortune for aller første gang, i ridehuset på Skauen for 11år siden. Jeg kan huske den brune vallakken danse under mannen som den gang var Norges fremste dressurrytter, og jeg tenkte: “SÅNN vil jeg ri en dag”… Og nå har jeg gjort det. Det var virkelig noe helt spesielt og ri opp midtlinjen og vite, at vanskeligere enn dette blir det ikke. En drøm gikk i oppfyllelse, og så at på til på min egen hest, som jeg selv har utdannet fra unghest til Grand Prix. Det kan godt være det ikke var perfekt, men for meg kunne det ikke bli bedre og jeg fikk virkelig mange rosende tilbakemeldinger etterpå av både min sjef og hans kone, samt Thomas og mange fler, jeg fikk også beskjed på at jeg så mer rutinert ut i min Grand Prix-debut enn jeg hadde gjort i Inter II dagen før – DETTE var virkelig gøy!

“Hanne, nu er du Grand Prix rytter”

Resultatet ble 60,2% (Dommer H: 60,8% Dommer C: 57,7% Dommer M: 62,3%.