Dressurrytterne støtter Rosa Sløyfe – slik begynte det…
ROSA SLØYFE Kreft er noe dritt. Enkelt og greit. Brystkreft rammer hver 11 kvinne, hvilket betyr at dette er en krefttype vi alle har, eller kommer til å få et forhold til. I tillegg kan kreften være arvelig. Sånn er det bare. Dressur så klart! har siden 2009 jobbet aktivt for å samle inn penger til Rosa Sløyfe aksjonen og dressuren fikk i 2012 sin egen Rosa sløyfe maskot i konkurransehesten, Tailormade Mr.Pink, ridd av Ellen Birgitte Farbrot. Her er historien om hvordan det hele startet.
I 2004 fikk moren min brystkreft. Hun fikk den hissigste typen, og den hadde vokst på rekordtid. Jeg husker godt den dagen jeg fikk vite det. Jeg reagerte med likegyldighet, trolig på grunn av sjokket. Det virket så fjernt og rart. Jeg fikk vite alt. Alt fra at det var en hissig type som hadde vokst seg stor på bare et år, og at ingen visste hvor lenge hun hadde igjen. Det kunne være fra noen måneder til flere år. Hun kunne bli frisk, men vi risikerte også å fortestte uten mamma.Som i så mange andre familier – mamma er selve klippen. Den dag i dag klarer jeg ikke ta en eneste avgjørelse uten at det er konferert med mamma først!
På denne tiden hadde mamma to små gutter på 3 og 4, et fosterbarn på 19, meg på 17, i tillegg til rideskole og egen ridning. I tiden fremover husker jeg at det ble mye snakk om at dersom hun døde, måtte jeg hjelpe pappa med gården og småsøsknene mine. Hun ble også redd for at gutta ikke skulle huske hvordan hun så ut når de ble store, og ble veldig obs på å sette pris på små ting. Jeg husker godt at jeg forsøkte å distansere meg, men jeg hadde en utrolig god støtte i en av venninnene mine, som også hadde foreldre med kreft. På den måten ble det litt lettere, når folk forsto. Vi snakket i grunnen aldri mye om det, men det var godt å ha henne der. Det viktigste noen gjorede for meg under hele denne perioden var da hun ble med med og skulket en time, og vi bare satt på en benk i høstsola og ikke sa noen ting til hverandre.
Det er omtrent det jeg husker fra hele denne perioden, men det betydde alt at hun tok denne ene skoletimen sammen med meg. I vår familie takler vi det meste med galgenhumor. Dette gjaldt også kreften. Eksempelvis gjaldt dette da mamma bare hadde noen få fjoner igjen på hodet, og hadde det vi kaller “sveis ala fyk”. Det ble en del pynting og humoristiske forsøk på en liten hentesveis, før hun til slutt tok saksa fatt. Da hun fikk parykk ble det bare uvant og stygt, og den ble raskt sendt til NRKs kostymelager – sist sett på Harald Eia.
For min egen del, som pårørende, har det vært godt å ha en hesteman å gråte i. For mammas del vet jeg at hestene har vært mye av drivkraften hennes for å holde i gang, og selv om hun ble utslitt av å gå til postkassen og tilbake, var hun ofte ute i stallen for å hilse på. I tillegg holdt hun både ridekurs og rideleir, og gjorde så mye hun orket – selv også i denne perioden.
I dag er mamma kreftfri, og det er ingen tvil om at hun har vært sterk.
Det fine med en hest – eller en hund, eller et annet dyr for den del, er at dyr stiller ingen spørsmål. Man trenger ikke forklare hvorfor man gråter, og man trenger ikke unnskylde seg. Dyr er de beste til å lytte, og i mange tilfeller også de beste terapautene. Og med dette som bakgrunn. og med et brennede ønske om å kunne gjøre en forskjell, tok jeg i 2009 kontakt med grenleder Elizabeth Farbrot. Etter å ha lest et notis om et stallstevne i England der rytterne iførte seg rosa fra topp til tå til inntekt for Rosa Sløyfe, funderte jeg på om ikke dette også var mulig å få til i Norge. Etter å ha presentert ideen for Farbrot, ble vi enige om at NM 14-19. juli på Nes i 2009, ville være et fint sted å starte dette prosjektet. Mitt ønske var å kunne arrangere en åpen Prix St. Georg, hvor rytterne skulle ri med en Rosa sløyfe for å vise sin støtte – med mamma i tankene. Ikke bare ble det satt opp en egen St.Georg – det ble også kürfinale dagen etter. Og mamma startet selvsagt, og ble i tillegg plukket ut som wildcard til finalen.
