The winner takes it all!

Lang, lengre, lengst hest, møter kort, kortere, kortest rytter.

FRITT SKRITT: Selv er jeg som regel fornøyd om jeg kommer meg godkjent igjennom. Her er historien om da jeg debuterte i LD og LC med Monsteret. De sier at et bilde kan si mer enn tusen ord, men jeg liker å utbrodere.

En dverg og hennes hest gjør seg klar til stevnedebut. (Foto: Annette Vestby)

En gang i tiden skulle jeg bli profesjonell rytter. Men en gang i tiden skulle jeg også bli klesdesigner. Og politi. Og skuespiller. En gang i tiden var jeg også slank. Før jeg forspiste meg på kindersjokolade og lakris. Det var i det hele tatt veldig mye jeg skulle, kunne og burde en gang i tiden. Men sånn gikk det ikke.

Så jeg og Rambo debuterte da altså i LD og LC for to år siden. Her skulle jeg ønske jeg kunne skrive at vi iløpet av de to årene har avansert til MB og vinner alt vi er med på, men det gjør vi ikke. Vi har stangert på LC vi, og har ikke sett snurten av en konkurransebane siden den gangen.

Men altså. Vi kjenner jo alle til de dumme feilene man gjør og ikke gjør i forkant av et stevne. Som feks å trene program. Rambo har bedre hukommelse enn meg, så han går litt på autopilot når han først har lært seg noe. Dette betyr at hjørnet ved K ikke kan passeres i noen annen gangart enn vill galopp eller at X betyr stopp. Pluss at han har en dustete uvane, som til å begynne med var veldig søt, men som innenfor en rail ikke er spesielt gunstig. Rambo har fotfetish. Og jeg tuller ikke. Vi kan gjøre holdt, og hesten vrir seg rundt for å lukte på skoen min.
En gang passerte vi et par sure ridesko i gangen, og jeg fikk ham ikke med meg. Han var helt oppslukt i tåfislukt, og min teori om at han er lobotomert, styrkes ytterligere.

Men altså. Vi debuterte altså i LD og LC på et treningsstevne, hvor vi selv kunne velge program og ting skulle liksom ikke være like seriøst som på andre stevner.

Særlig.

Jeg har et konkurranseinnstinkt som ikke ligner noe annet. Jeg anså selv de minste barna på de små shettisene sine, for konkurrenter. Noen av de hadde tilogmed leiere. Det skal sies at min argeste konkurrent også falt av. Er det stygt å godte seg, da? Når du som godt over 20 fryder deg over at et barn på 8 år faller av, for da økes dine egne vinnersjanser?

Jeg vil si det er litt småelig. Men herregud – sånn er det i denne sporten. Deal with it!

Planlegging er jo alltid litt vanskelig på sånne arrangement. Særlig når man a) liker å sove lenge, b) tror man har allverdens av tid og c) skal ha en funksjonæroppgave samtidig som man rir. Sånn er det å være selvutnevnt ildsjel. Jeg minnes at mens jeg sto et helt annet sted enn hesten, så på klokken og oppdaget at det var 20 minutter til jeg skulle ri.

Jeg løp alt de korte, tjukke små bena mine kunne løpe, hvilket jeg lover deg ikke er fort, kastet på sal (pusse? HAKKETID!), og fikk etter mye om og men klemt på meg støvleskaftene, som forresten er kjøpt i spesialbutikk fordi jeg har så tjukke fotballegger. Jeg har aldri spilt fotball, med unntak av en kort periode i noen friminutt på ungdomsskolen for å imponere en gutt. Det fungerte ikke, og jeg fikk tilnavnet “Bulldoseren“. Flatterende, og jeg ønsker ikke å utbrodere det ytterligere, men ber leserne heller bruke fantasien.

Tilbake til stevnet: Noen forsøkte å snakke til meg – jeg glefset noe mindre trivelig tilbake, som absolutt ikke egner seg på trykk, og løp rundt meg selv som en hodeløs høne. Håret fikk bare være som det være, og med angst så jeg at nå hadde jeg bare 10 minutter igjen. Så så jeg på klokken igjen. Tenkte litt, og så på klokken enda en gang.

Så oppdaget jeg at jeg hadde sett feil på klokken og hadde 70 minutter igjen.

Det betød jo selvsagt ikke at jeg greide å planlegge noe bedre de neste 70 minuttene. Nevnte scenario gjentok seg 58 minutter senere, og plutselig husket jeg ikke programmet heller.

Slå den dere – glemme LD som hovedsaklig inneholder rette strekninger og ei volte i ny og ned.

Det finnes ingen unnskyldning for hva jeg nå enn gjorde galt i LD, men galt var det ihvertfall. Mer er det egentlig ikke å si om den saken, men jeg tror jeg la igjen det lille jeg har av rideferdigheter i stallgangen. Monstret kan umulig bli lengre enn det han var der vi, rett og slett, dasset rundt. Jeg synes jeg var kjempenøyaktig, men det syntes åpenbart ikke dommeren. Lurer på om det hjelper å kjøpe en flaske vin til henne neste gang?

Ungen som falt av fikk dessuten høyere prosent enn meg – og hun hadde leier i tillegg!

Så var det LC da. Og her kunne man jo miste motet før man i det hele tatt hadde svingt seg opp i salen. Her var det hester av ymse slag som så langt mer lydige ut enn Rambo, og samtlige ryttere så ut som sylfider, pene og pyntede. Og der kom jeg da, med en gjennomsnittsvekt som en liten elefant, og en hest på størrelse med en stor en.

Alle så kjempeproffe ut, og jeg tenkte som så at «bare vi får godkjent…». Monsteret tittet forskrekket på alle de nye hestene ute på banben og lurte på hvorfor i alle dager vi skulle gå her sammen med de. Etter et par elendige galoppfatninger, et par «ooops! En ponni!» og litt pusting og pesing slapp han plutselig og blir sånn seig og fin som jeg gjerne vil ha ham. Eneste problemet når Rambo blir seig og fin (og går på tøylen) er at han ikke går frem. Hans allerede overdimensjonelle høver (vi snakker 8 i sko), blir om mulig enda større, og han greier plutselig ikke gå. Og er det en ting jeg ikke har lært etter over 20 år i salen, så er det å bruke ben.

Men dette er etterpåklokskap. Oppvarmingen gikk, slik jeg så det, kjempefint og jeg entrer banen med verdens største selvtillit.

Noen som sa frosk? I vill galopp?

Her er en gjennomgang av programmet forøvrig:

Vi kom da altså humpende inn på banen og starter det hele med en småvinglete innridning. Holdt – hilsen – Rambo kaster seg rundt for å lukte på sko.

Vi rir litt volter og styrer og ordner. Hesten er lang som et over gjennomsnittet vondt år.

Galoppen er jo som tidligere nevnt et kapittel for seg, og i det jeg passerte hjørnet ble Rambo en vill mustang, og fattet av seg selv. Når Rambo gjør dette er det bare å henge på, og la høye hender være høye hender for å si det sånn. Men i min iver var ikke det at jeg kunne ta min død av det hele noe tema – jeg greide ikke fokusere på annet enn at jeg nå var ute å startet, og at jeg så smashing ut i rideantrekket mitt, og at hesten var den flotteste av de alle. Det var a) helt til jeg så bildene i ettertid, og b) inntil vi fikk et strengt “PIIIP!” for feilridning.

Så var det å begynne galoppen på nytt, denne gangen noe mer bevisst og med hjerte i halsen. Ideelt nok mistet jeg også stigbøylen, hvilket sier alt om min froskesits, og måtte med det ri en økning i en heidundrandes galopp, og jeg falt nesten av.

Så bærer det opp midtlinjen igjen, rød som en tomat, og Rambo synes det er helt greit, for da kan han lukte på sko igjen.

Grisefornøyd med meg selv oppdager jeg at mamma, som i tillegg til å være min trener, dersom det er noe hun orker å vedkjenne seg ved, også er dressurdommer, hadde delvis gjemt seg for å a) slippe å se på hva hennes datter mener er dressur og b) slippe skammen over at folk skal se vi er i slekt. Hun så forferdet på meg og spurte: – Når begynte de med kontragalopp i LC?

Etter dette gikk jeg å hentet ptotokollene, og jeg synes igrunnen synd på dommeren, som åpenbart må ha revet seg ganske kraftig i håret etter å ha sett mitt VM-ritt. På 75% av samtlige øvelser, altså kun minus holdt, fikk jeg “ri bedre frem”. Ri sjæl tenkte jeg, mens jeg leste videre og oppdaget at jeg nok ikke var så nøyaktig som det jeg trodde jeg i utgangspunktet var. Fast bestemt på å trene til jeg blir god nok til å ikke bare få akkurat godkjent i LC har jeg trent i nå to år, uten egentlig å ha kommet meg noen vei.

Mon tro om dommeren godtar en flaske vin istedenfor?