– Vennligst forlat banen

– Hæ? Hva mener du med at det ikke er 1.30?

FRITT SKRITT :- Sprang er ikke ridning, sier vi (les: jeg), også ler vi (les: jeg). Dette er vel strengt tatt en sannhet med modifikasjoner. Nå skal jeg ta meg den frihet å skrive offentlig, og nå får jeg sikkert mange hatmailer, at jeg synes sprang er dørgende kjedelig å se på. Hvor er piaffen liksom? Og får man ikke noe for tungefeil? Og hvorfor ser hestene ut som jultrær? Jeg skal ikke begi meg for mye ut på det ridetekniske, imed jeg ikke akkurat er noen stjernerytter selv, men en ting skal de ha – enten er de dumme eller så er de fryktløse!

Jeg tilhører nemlig den kategorien ryttere som dør av å se et hinder. En bom på bakken kan være skremmende nok for min del. Hva om hesten bykser over? Det har skjedd en gang nemlig og det var grusomt. Jeg var ikke forberedt, og i det hesten kastet seg fremover var jeg overbevist om at jeg kom til å dø, og selv om jeg er veldig glad i hesten min er jeg ikke sikker på om jeg vil at han skal være årsaken til at jeg aldri ble mer enn 30.

Dette var en travbom.

Men en gang i tiden, da jeg var ung og dum, skulle jeg bli sprangrytter, til min mors store fortvilelse. Mamma er dressurdommer, og hadde nok et ønske om at jeg skulle vært hakket flinkere og kanskje benyttet meg av det som tross alt har vært brukbart hestemateriell på stallen vår. Men det har jeg aldri gjort. Siste jeg red Grand Prix hesten hennes kom det en elg, og han ble på mirakuløst vis forvandlet til en rodeohest, hvilket førte til at jeg brakk halebenet. Ved en annen anledning falt jeg av å brakk ryggen. Mine hester har bestått av sånt som ingen andre kanskje ville brukt til så veldig mye annet enn salami, men jeg har hatt det fint på tur jeg. Men så fant jeg ut at jeg skulle begynne med dressur, og da er muligens det å skaffe seg en tungdøl å gjøre ting litt vanskeligere. Så da kjøpte jeg meg en clydesdaleblanding istedenfor, og syntes åpenbart at det var mye lurere. Nå har vi hatt hverandre i 4 år, og han løper fortsatt gjennom gjerder. Med meg på.

Men det er en annen historie – det var min lysende sprangkarriere som var temaet.

Miranda med en langt tøffere rytter på ryggen.

Og min sprangkarriere har hatt noen høydepunkter:

* Mamma har vært en svært ambisiøs mor på mine vegne. Hun ønsket jo selvsagt at datteren skulle bli like hesteinteressert som hun selv, og dette resulterte i shetlandsponnien Oppstads Miranda. Mirre er tøffere enn toget. Det har jeg aldri vært. Men mamma satte opp et hinder i en luftegård, og Mirre og jeg hoppet. Jeg vet ikke hvor høyt vi hoppet, men jeg vet at ponnien fortsatte rett frem og ut av luftegården. Men uten meg. Hvor var jeg? Jo – jeg hang fast i strømtråden. Etter halsen.

* Jeg var 12 år og skulle vise meg frem, slik som alle andre 12-åringer. På sprangtrening med mammas dressurhest skulle vi sveve over et hinder og vise oss som de beste av alle på timen. Jeg liker jo å være best. Her vet jeg ikke helt hva som skjedde, men vi har det delvis på film. Trolig var det lite fremdrift, kommunikasjonssvikt og en alt annet enn stabil utvendig tøyle som resulterte i at jeg først fløy ut av salen i oppoverbakke, for så å fly rett frem for så til slutt å deise hodet i en tømmerstokk.

Det ble sykehusopphold den dagen, og jeg valgte å legge sprangen på hylla. For en stund.

* I en alder av 17 syntes jeg dressur var det teiteste som fantes i hele verden. Jeg var i den “Ååååh, dressurtanter er så treeeeiteeeee“-kategorien. Nå var vel heller sannheten at jeg på det tidspunktet hadde en hest som ikke var så lett å få til å gå på tøylen. Eventuelt er dette en dårlig unnskyldning for at jeg ikke greide å få den på tøylen. Man kan jo avgjøre selv hva man synes høres mest troverdig ut. Alternativet ble uansett å hoppe. Mye lettere! Trodde jeg. Hesten elsket jo å hoppe, og jeg trodde jeg var dritgod. Så jeg satte altså opp en kombinasjon på 1m, og tenkte at dette går så fint så. Det gjorde det vel sånn delvis, rent bortsett fra at hesten ble så oppspilt at den hoppet tre meter før hinderet, og jeg klarte ikke henge med. Jeg reiste meg jo ikke før hesten hadde landet, og da var vi jo allerede i gang med neste hinder.

Nå er ikke jeg mann, men jeg blir forundret hvis jeg kan få barn etter den opplevelsen.

Jeg ble jo selvsagt kjemperedd, pysete som jeg er og la jeg igjen sprangen på hylla.

* I det siste har jeg da altså greid å dra på meg en hest som synes det å hoppe er kjempegøy. Dessverre har han verdens dårligste spranteknikk, hvis det i det hele tatt kan kalles teknikk. Han hopper, men han hopper helst midt oppi haugen og tror vi skal spille Mikado. Vi ble en gang bedt om å fjerne oss, fordi det var fare for at bommene skulle knekke. Hesten var i overkant fornøyd med seg selv. Det var forresten jeg også. Jeg var jo på samme bane som hinderbommene.

Videre er jo min sits et kapittel for seg. Jeg lener meg altså så mye frem, at det ser ut som om jeg helst vil sitte mellom ørene på det stakkars dyret. Det er kanskje ikke så rart at han ikke hopper så veldig høyt, han har jo noen kg ekstra på forparten.

Er det, under noen omstendighet, fysisk mulig å lene seg mer fremover på en hest?

De fleste som leser mine innlegg skjønner sikkert at jeg er ganske stor i kjeften. Dere skal være glad dere ikke står på samme stall som meg. Dette straffet seg imidlertid litt i fjor sommer, da jeg hadde lagt ut om hvor teit jeg synes det var med sprangridning og at “det er bare å klemme på å styre, så går resten av seg selv!“. Så da kan man jo tenke seg det oppmøtet som var da jeg skulle debutere i 50cm på “Blåbærstevne” for rideskolen. Det er neppe fordi jeg er så pen eller ufattelig flink folk kom for å se på.

Jeg brukte store deler av dagen på å suse rundt i min egen tåke. Jeg var intet mindre enn vettskremt for det som skulle komme, og magen danset polka, fornuften sa at “nå brekker enten jeg eller hesten et ben”. Jeg vurderte å trekke meg, men jeg liker jo ikke å tape ansikt.

Igjen – jeg liker jo å være best.

Mamma, som jo er gammel sprangrytter, hadde bygget en morsom bane med mange utfordringer. Her var alt fra plastbelagte høybunter og blomsterpotter til djevelhindre og annet krimskrams.

Noen utfordinger må man ha“, sa mamma. “Ja, selvsagt“, sa jeg og glemte at jeg også skulle gjennom banen.

Så var det altså vår tur. Jeg registrerte at det var en hel haug med folk rundt banen og tenkte at de kunne gå hjem. Det kan da umulig være så spennende å se på folk som ikke vet hve de driver med, brekke nakken?

(Mest sannsynlig var de ikke der for å bare se på meg altså, det var 35 andre som skulle hoppe)

Jeg travet rolig rundt og kjente at pulsen nesten slo igjennom huden og hjertet krøp langsomt oppover halsen. Vi tasser litt rundt, Rambo kunne ikke skjønne hvorfor maten hadde klær på seg, og gikk sidebevegelser tvers over banen. Typisk. Nå som vi absolutt ikke hadde bruk for det – da gjør han det!

Første hinder, et lite bjørkekryss, var ingen sak. Så kom vi til et sort hinder med orange blomster. Skulle vi backe ut eller gi på? Vi ga på, og Rambo hoppet et stillestående hopp rett til vers og jeg tenkte “NÅ DÆVVER JEG!”. Men det gjorde jeg ikke. Så hoppet vi grønt hinder, djeveloxser, og et par hinder til, og så plutselig oppdager Rambo mat med klær på igjen, og tenker at “Fyttikatta – hopp sjæl!” og tok de nevnte sidebevegelsene, som jeg så gjerne skulle ha fått til igjen et annet sted. Så prøvde vi på nytt og på nytt og i min skrekkblandede iver glemte jeg alt som heter ben. Hinderet måtte til slutt tas ned (hurra!) før vi omsider kom oss over.

Litt skuffet ble jeg da jeg trodde alle skulle få sløyfe etter endt bane, men det viste seg at det bare var de under tolv og de som hadde ridd clear round. Jeg er noen år for gammel til å kunne passere som tolv år, og med tanke på at de faktisk måtte plukke ned hinderne for at jeg skulle komme over, fortjente jeg egentlig ikke noen rosett heller.

Nå skal det jo også sies at selv om jeg er frekk i kjeften, er jeg også en emonsjonell bunt, så jeg var jo selvsagt over meg av stolthet ovenfor både hesten og meg, så jeg gråt som om jeg skulle vunnet en OL-medalje, og tenkte at vi må ha sett helt magiske ut der vi fløy over alle hinderne.

Det var helt til jeg så bildene etterpå.

Det ser: a) ikke ut som om han flyr i det hele tatt (litt skuffende), b) ut som om jeg skal overfalle hesten og c) som om jeg spiste en middels stor shetlandsponni før jeg svingte meg opp i salen.

Etter dette innså jeg vel egentlig at jeg ikke har noe på en sprangbane å gjøre. Strengt tatt har jeg vel egentlig ikke noe på en dressurbane å gjøre heller, men det får bli en annen historie.

Ja, også skal det sies at de bildene jeg her har lagt ut, juger. Dette er de eneste hinderne jeg har kommet over. De resterende braste vi igjennom.

Ikke mye som minner om å fly her, nei…