En tjukkas’ bekjennelser

FRITT SKRITT Har du noen gang tenkt over hvordan vi stresser over at hesten skal være i toppform, mens vi selv ligger på en sofa å spiser sjokolade? Jeg begynte å tenke litt over det, og med tanke på at jeg veier i underkant av fem sekker med dampvalsa havre (vi snakker om de på 25 kg fra Felleskjøpet) og ser ut som en liten rideskoleponni i kroppen, fant jeg ut at det kanskje var på tide å gjøre noe med det.

Ganske godt gjort å få en hest på 1.78 til å se ut som en ponni.

Altså. Jeg er da 1,65 høy. Og hvis du vet hvor mye en sekk med havre veier, og kan gange litt bør du kunne anslå sånn noenlunde hva jeg veier. Det var igrunnen det jeg tenkte på da jeg skulle kjøpe hest. Så jeg surfet rundt og lette etter alt jeg kunne finne over 1,70cm. Jeg endte opp med det jeg absolutt ikke skulle ha – en unghest som aldri var sittet på før, på 1,78cm. Heldigvis er han lobotomert, for han har aldri prøvd å kaste meg av.

Det kan jo selvsagt være at jeg er for tung, så han ikke greier. Men jeg satser på at han er snill jeg.

Litt skryt først: Til tross for at jeg er en tjukkas, har jeg alltid hatt en spenstig rumpe etter mange år i salen. Den har nå dessverre begynt å forsvinne, ettersom studiene krever mer kontorstol enn dressursal, og jeg synes selv den begynner å bli litt dvask. En gang i tiden var den så stram at jeg kunne åpne en brusflaske med den, hvilket jeg synes er ganske imponerende. Nå må jeg legge til at jeg gjorde dette eksperimentet MED ridebukser på. Men med min evne til å tråkke i salaten, greide jeg å fortelle om dette til verdenes kjekkeste mann som skulle sitte på hest for første gang. Jeg blir veldig nervøs rundt pene menn, og sånn i ettertid ser jeg jo at dette kanskje ikke var det beste sjekketrikset. At jeg i tillegg møtte opp i møkkete ridebukser, en slitt genser med hesteslim, og ikke hadde gredd håret den dagen gjorde muligens ikke kombinasjonen noe bedre. Han har ikke svart på annonsen min, for å si det sånn.

Men det er en annen historie.

Jeg bestemte meg egentlig for å bli supersprek under årets AEG. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det kan ha noe med at jeg ble så andpusten av å gå opp og ned trappene utenfor. Jeg prøvde å snike meg unna de så ofte jeg kunne – det finnes jo heis, men av og til tok jeg jo følge med folk fra hyttene som insisterte på morgentrimmen sin. I form av trapper fra helvete. Beklager ordbruken – jeg kom ikke på noe penere. Når du er en kortvokst tjukkas som meg er det ganske slitsomt. Enda verre er det når du føler du må dekke over den dårlige formen din ved å nærmest holde pusten når du når toppen, for å unngå at folk skal høre “PHUUUST” og “PHEEEESSS“. Jeg hadde neppe sluppet inn dørene på treningsrommet til Olympiatoppen for å si det sånn.

Så jeg begynte med å stjele en lysegrønn Elexiabag fra en stand på AEG. Sånt skal man kanskje ikke si høyt, men jeg fikk hjelp. Jeg skal ikke navngi noen – dere vet hvem dere er……. I samme slengen tok jeg en lysegrønn vannflaske og hva jeg trodde var en notatbok. Det var det ikke – det var en “skriv ned hva du spiser”-bok.

Men jeg gidder jo ikke skrive det ned – da får jeg jo bare dårlig samvittighet!

Kosthold er jo superkjedelig å ta hensyn til, så det gidder jeg ikke. Jeg som er så tjukk burde jo egentlig ikke ha lyst på mat. Så jeg spiser en sjokolade istedenfor. Min teori er nemlig at sjokolade ikke er mat. Og da er det greit!

Men så fikk jeg da altså ånden over meg, og tok kontakt med treningsansvarlig på høyskolen der jeg studerer. På det daværende tidspunktet syntes jeg han var ganske kjekk, og jeg er jo fortsatt singel, så jeg tenkte at den som intet våger, intet vinner!

Note to self; ikke begyn å tren sammen med kjekke menn.

Det gikk nemlig ikke så bra.

Jeg tok altså kontakt for å få et treningsprogram. Jeg tenkte som så at skal man først begynne så kan man like gjerne gjøre det ordentlig. Den vennlige (og kjekke) mannen lagde opplegg, og skulle spesialisere det mot ridning. Perfekt! Jeg forberedte meg på møte på hans kontor for en hyggelig prat, så jeg fikk vite hva dette egentlig var. Den gang ei.

Jeg måtte møte opp på treningsrommet. I gymtøy. På en tredemølle. I 20 minutter. Mens han sto å så på.

De som har forsøkt å se sexy ut i treningstøy når du har min kroppsform, og i tillegg ikke har noen for kondisjon, vet at dette ikke er mulig. Når du i tillegg synes vedkommende som skal hjelpe deg er sånn halvgrei å se på, blir det, om mulig, enda verre.

De ti første minuttene gikk bra. Vi snakket om løst og fast. Han spurte om jeg kunne spansk – han hadde sett det på face. Alt jeg klarte å tenke på var at han hadde vært inne på facebooken min! LYKKE! Jeg forklarte ham at nei, det kunne jeg ikke, men at jeg fikk fire på videregående fordi spansklæreren en gang kom borti puppen min. Han ble stiv og rar. “Herregud!”, tenkte jeg; “hvordan løser jeg dette!?”.

Joda. Dette løste jeg elegant ved å ta et godt grep om puppene (mine egne vel og merke) og si på en slesk måte at “de må da brukes til noe!”, etterfulgt av et par “høhøhø“. Han ble enda rarere. Jeg er glad jeg var rød i ansiktet fra før.

Han spurte om hesten. Jeg begynte å bli sliten. Han sa han ville lære å ri. Jeg konsentrerte meg om å holde meg på bena og fikk presset ut et “så fint. Å ri er gøy.” Han fortsatte å snakke om ridningen. Jeg greide FORTSATT ikke tenke at jeg kunne lære ham. Jeg har jo hest for pokker! Verdens fineste også, bare for å skyte inn det. Og det er for hans skyld jeg gjorde dette. Hesten, altså.

Økta fortsatte, og jeg ble til slutt så sliten at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Hodet verket, og jeg gjorde som jeg alltid gjør når jeg får vondt i hodet – jeg lukket øynene.

Først tippet jeg til venstre. Så tippet jeg til høyre. Også – BANG! føk jeg bortover gulvet og lå der som en fet, sliten bylt.

Jeg hadde altså falt av tredemølla. Den eneste trøsten nå var at jeg i det minste hadde gjort et inntrykk på fyren.

Men han ble bare enda rarere. Neste økt “glemte” han å si ifra om.

Etter dette gjemte jeg meg i gangene på skolen. Det fikk være grenser til pinligheter.

Så jeg begynte å jogge rundt Sørum Fritidsgård istedenfor. Jeg følte at dette var mer på hjemmebane, med en hestebajs her og en ridesti der. Så fikk jeg med meg noen venninder fra klassen, og vi skrøt alle av hvor dårlig form vi var i. Jeg ble ganske glad, for det betydde muligens at jeg ikke ble hengende etter alene. Men det gjorde jeg. Hvis de var i dårlig form er jeg veldig usikker på hva jeg er, for å si det sånn.

Dette, har altså enda ikke bitt forvandlet til…

Men så fortsatte jeg altså med denne joggingen. Og for de av dere som har tatt denne runden vet at det midt i skogen finnes en bratt bakke. Denne bakken er lang, bratt og stygg. Og jeg kaller den Aylar-bakken. Jeg har nemlig to mål her i livet og det er a) å klare å jogge opp den bakken og b) se ut som Aylar. Jeg har nemlig tenkt at å klare den bakken automatisk vil gi meg Aylar-kropp.

Men så greide jeg plutselig bakken for litt siden, og jeg ser fortsatt ikke ut som Aylar. Så jeg slutta.

Men så kjøpte mamma seg ny hest. En stor hest.

… dette. Jeg må si jeg ble litt skuffet.

Og når hun selv ikke har tid til å ri, slenger hun meg oppå. Nå skal det sies at min mor har en forkjærlighet for store hester, og store hester har ofte lange ben. Lange ben gjør at begevelsene blir seigere. Så når man rir lett feks, og ikke skal bruke tøylen som håndtak, kreves det litt av puddingen. Og min pudding er ikke spesielt stabil, så hvert steg den hesten tar føles som om jeg blir kastet ut av en katapult.

Men så gikk jeg ned 5 kg av å ri dyret!

Da ble jeg veldig glad, men nå skal mamma plutselig ri hestene sine selv, så jeg må finne en annen måte å trimme puddingen på. Jeg vurderte en stund å jogge rundt Sørum Fritidsgård igjen, men så dukket det opp flere joggere der, og plutselig var det en hel masse fotballspillere på fotballbanen som ligger rett ved siden av. Jeg har ikke lyst til at de skal se meg løpe, så jeg bestemte meg for å begynne å ri min egen litt mer ordentlig. Det er ganske slitsomt det også, for Rambo synes igrunnen at vi skal bytte plass. Han vil helst at jeg skal bære ham.

Så jeg tok en ridetime for Grete Bergstrøm her forleden. Da greide jeg nesten ikke gå etterpå. Hun så alvorlig på meg og sa: – Du må gjøre noe med studentformen din.

Jeg er forsåvidt enig. Både hesten og jeg er sånn sofakoslig tjukke, og på enkelte av bildene jeg så i etterkant ser jeg ut som den gule ballen du får leke i, når du spiser kinderegg (mmmm, kinderegg……). Hvis du ser for deg en sånn med ben på, og oppå en hest som minner mistenkelig om en amerikansk fotball, da har du ekvipasjen Carina Carlsen/Rambo. For ikke å snakke om de bildene der jeg sitter rød i ansiktet som en tomat, med fire dobbelthaker, fordi jeg alltid sitter med åpen munn når jeg konsentrerer meg, og med puppene på vei over skuldrene. På det ene bildet ser det ut som om jeg skal slå ihjel meg selv med de. Sports-BH er nemlig for pyser. Åpenbart.

Men etter den ene økta, som i utgangspunktet bare gikk ut på å passe på at dyret ikke lurte seg unna skjenkel er jeg sikker på at jeg gikk ned fire kg. Men så spiste jeg is etterpå, og gikk sikkert opp de samme kiloene igjen, så jeg gadd ikke veie meg.

Konklusjonen er uansett at jeg må begynne å røre meg. Og jeg gruer meg.

Uansett – ønsk meg lykke til folkens!

Nyt sommeren, tenk gjerne litt på sommerformen dere også – men spis for all del masse is!

 

God sommer! (Foto: Marianne Ekornhol)